Krypten i Nidaros Domkirke

Vi lister oss krumbøyd og hviskende under de lave hvelvene og vil ikke forstyrre Sara Hammond (mor til Thomas Angell) i hennes evig fornemme søvn. En sommerdag i 1716 ble hun senket ned i gravkrypten under Johanneskapellet i Nidarosdomen. Her nede i dypet har hun ligget i sin store eike-sarkofag, som er trukket med rustrødt skinn og forsynt med våpenskjold, monogram og beslag i fin, men nedstøvet messing.

Så fikk mannen hennes, Albert Angell (far til Thomas Angell), endelig selskap, etter at han høsten 1705 var ført til graven med hundrevis av lykter og over tusen tente lys i husene fra Kjøpmannsgaten og opp til kirken.

Siden ble enda 12 medlemmer av familien satt ned i krypten, i kister som like tydelig markerte Angell- og Hammondslektens høye rang, men den rikeste av dem alle, Thomas Angell, i 1767 fikk hedersplassen i Johanneskapellet, rett over hodet på forfedrene, i en ruvende sarkofag som sto godt synlig for alle besøkende i kirken.

I år 2016 - 249 år etter, har han for lengst havnet nede i gravkrypten sammen med den øvrige familien.

I drøyt hundre år etter reformasjonen på 1500–tallet var det vanlig at også folk fra de fineste slekter ble gravlagt ute på Domkirkegården. I 1625 ble det riktignok satt takster for begravelser inne i kirken, men det var først med eneveldet i 1660 at kirken for alvor ble åpnet for begravelser, enten rett i jorden under kirkegulvet eller i familiegraver i murte gravkrypter. En familiegrav i f.eks søndre tverrskip ble i 1685 betalt med 100 riksdaler, og det var helst embetsmenn som kjøpte seg plass for seg og sine. Selv om kryptene var små og trange, var det i løpet av 70-80 år ikke mer plass igjen, og det ble da bygd en stor hvelvet gravkjeller innenfor søndre mur av vestruinen. Etter hvert ble det også reist utvendige gravkapeller på kirkebygget.

Oktogonen (den åttekantede avslutningen av kirken mot øst) ble også tatt i bruk og gravene i søndre, østre og nordre oktogonkapell ligger i dag urørt, mens gravkapellene ble revet og gravkryptene ellers i kirken tømt for kister og sarkofager tidlig i restaureringsperioden og satt ned i langt mer forgjengelige forhold ute på kirkegården i 1870-årene. Unntaket var sekssarkofager fra Angell/Hammond-slektens gravkjeller og åtte andre sarkofager fra andre fornemme trondheimsfamilier, som fikk permanent plass i en nymurt, hvelvet gravkjeller under Johanneskapellet, dvs på samme sted som de hadde stått på 17- 1800 tallet. Pengene til dette arbeidet kom fra Thomas Angells Stiftelser og selv fikk byens store velgjører sitt eget gravkammer, som hvert år den 19. september besøkes av direktøren, ansatte og beboere i Thomas Angells Hus.