Thomas Angells Stiftelser i Neadalføret    

Av Kolbjørn Flakne

Randulf Andersen med Bassen under tynningshogst

I dagligtalen her i dalføret har  Stiftelsa hatt to ulike betydninger, uten mulighet til forveksling. Den Stiftelsa kvinner rest på er for alltid blitt historie. Den andre Stiftelsa er fortsatt høyst levende med en virksomhet som har vært i sammenhengende drift i mer enn 240 år, selv om driftsform har endret seg i takt med utviklingen i tiden. Bakgrunnen for Thomas Angells stiftelser er grundig beskrevet i to bøker, utgitt henholdsvis ved 200-års jubileet ved grunnleggerens død i 1967 og ved 300-årsmarkeringen for hans fødsel i 1992.  Her i bladet hadde førstelagmann Sverre Dragsten, som var styreleder for Thomas Angells Stiftelser i 16 år, i 2004 en artikkel om mannen og bakgrunnen for opprettelsen av Stiftelsene. Senere skrev han et kompendium som spesielt tar for seg Stiftelsene som eier og driver av fast eiendom i Selbu og Tydal. Nevnes så bygdebøkene for Tydal og Selbu der Stiftelsene er en betydelig aktør i samfunns­utviklingen og Arnt P. Fuglems grundige bok om Skogkoielivet i Selbu og Tydal, foreligger det en allsidig dokumentasjon om den rolle Thomas Angells Stiftelser har hatt her i dalføret opp gjennom tidene.

Likevel, det kan være noe mer, og mye kunne ha vært helt annerledes. Fra andre deler av landet kjenner vi til landeiere som praktiserte et langt strengere regime enn det som ble våre bygder til del. Det er vel ikke utenkelig at det har med eierformen å gjøre. Avkastningen av Stiftelsens midler tilgodeså de fattige og nødlidende i Trondhjem. Det er dermed ikke urimelig å tenke seg at de bygder hvor eiendommene lå som skulle gi avkastninger til fattiglemmer i byen, også på sin måte fikk nyte godt av en rimelig forvaltningspraksis.

Går vi vel hundre år tilbake i tid var eiendommene som tilhørte Thomas Angells Stiftelser her i dalføret langt mer omfattende enn nå. Men den grunnloven som vi i år feirer 200-årsjubileum for, hadde helt andre idealer. Den opphevet adel og særrettigheter, og reformene som etter hvert fulgte hadde som mål at de som drev gårdene, enten som leilendinger eller husmenn, skulle ha rett til å innløse egne bruk. Dette måtte Stiftelsene legge til grunn, til tross for at det i stiftelsesdokumentene var slått fast at eiendommer ikke kunne selges. Det skjedde gjennom Stortingets Lov om leilendingsgods i 1889 og tilleggslover fire og sju år senere. På det tidspunkt eide Stiftelsene mer enn 270 gårder og husmannsplasser i Selbu og Tydal. For å forberede eiendomsoverdragelsene ble de såkalte Selbu­kommi­sjoner nedsatt ved kongelig resolusjon, først i 1894 og senere i 1914. Alle kjøp var da avgjort i løpet av 1921 i Selbu og ett år senere i Tydal. Det ble da omsatt i alt 234 bruk i dalføret med til sammen 8000 daa innmark, 123.000 daa barskog/­utmark og 240.000 daa bjørkeskog og fjell.

I Selbuboka summerer Kjell Hårstad opp situasjonen etterpå slik: Siden har forholdet mellom institusjonen og bygda vært ualminnelig godt, noe som nok ikke minst skyldes det faktum at stiftelsesskogene er de mest veldrevne og velskjøttede skogene i Selbu, og derfor gir trygge og gode arbeidsplasser.

Tilbake satt da Stiftelsene igjen med 55 matrikulerte eiendommer i Selbu og 7 i Tydal foruten Essand­all­menningen. I alt utgjør det 75.400 daa produktiv barskog og 37.600 daa uproduktive arealer under barskoggrensen. Totalarealet er imponerende her i dalføret, men de mange og spredte eiendommene ga en spesiell utfordring for rasjonell drift. Samlet hadde Stiftelsen mer enn 250 km grenser i skog. Ved utarbeidingen av nytt økonomisk kartverk i 1961, kom det svært godt med at Erling Archer alt før krigen hadde bygd opp et meget systematisk eiendomsarkiv med egne beskrivelser og kart for hver eiendom.

Nå er det 22 år siden Brynjulf Berger gikk over i pensjonistenes rekker. Men han har en fenomenal hukommelse om de 40 årene han var tilsatt her, de siste 35 som skogsjef. Dessuten har han satt seg meget godt inn i perioden før han tiltrådte. Han er meget raus i beskrivelsen av forgjengeren, Erling Archer, som han betegner som en glimrende forstmann som la grunnlaget for dem som etterfulgte han. Han kom til Selbu etter å ha vært den første leder av Statens Skogforsøksvesen ved Land­brukshøgskolen, og kunne ha fått en høg stilling der, men han valgte å satse på jobb i Thomas Angell. Han var sterkt bevisst den situasjonen norsk skogbruk var i, og eiendommene han var satt til å forvalte var ikke noe unntak. Han fant etter hvert ut at storparten av skogen var i hogstmoden alder. Ja, mer enn det, mye av bestanden var gammelskog hvor tilveksten ikke oppveide forfallet. Når så Archer visste at optimalt burde bare ca 10 % skogbestanden tilhøre hogstklasse V, det vil si være i hogstmoden alder, var retningen for de langsiktige planene helt klar. 

Oppgavene forvaltningen sto overfor var derfor formidable, men tida landet gikk inn i var langt fra gunstig. For etter en kort periode etter første verdenskrig med jobbetid og konkurser kom en lang nedgangsperiode som rammet skogbruket spesielt hardt. Selv om oppgangen begynte å komme før siste verdenskrig, førte denne til ny stopp i ordinære driftsformer. Først i driftsesongen 1947/48 kom avvirkningen i Stiftelsens skoger opp over 12.000 m3. Dermed ble det en nær 50 årsperiode med uttak av gammelskog i et tempo som lå betydelig over tilvekst og balansekvantum.

Archer satset på flatehogst. Det brøt med den tradisjonelle plukkhogsten og var slett ikke uproblematisk. Diskusjonen gikk høylytt, kan jeg huske, fra den tida vi var innom butikken for å hente posten på veg heim fra skolen. «Alle generasjoner av grana måtte finnes i skogen» het det, og Stiftelsenes drift var ofte samtaleemne. Brynjulf Berger husker at Archer fortalte at han måtte møte og forklare seg for Skogrådet i Selbu. Foranledningen var et stort flatehogstfelt i Svartåsen i Rolset-marka alt i 1937. Snauflata låg svært synbart til, og gjorde nok de som kjente ansvaret for framtida for ei hovednæring i bygda betenkte. Kanskje satt synet i fra de mange store driftene i jobbetida da oppkjøpere kjøpte store teiger på rot, og drev dimensjonshogst. Det vil si at de tok ut skog bare over et visst minstemål som lå høyt. Etter at stormer hadde fått gjort sitt i åra etterpå, ble resultatet ren rasering som det tok lang tid før det grodde til igjen. 

Men Thomas Angell hadde allerede lang tradisjon for skogkulturarbeid. Alt i 1906 startet de egen planteskole på Flønes. Den ble drevet i 45 år med skogplanteproduksjon, hovedsakelig til eget bruk. Både på kommunale hold og ikke minst innen Neadal Ungdomssamband ble skogplanting et satsingsområde. Og vi som gikk barneskole etter krigen har vel også skogteiger vi med stolthet kan oppsøke og se hvordan det er blitt storskog i løpet av de 50-60 år siden vi plantet. Det er vel all grunn til å si at det grodde godt der Stiftelsene gikk foran og viste vei.

På flere områder kom Stiftelsene til å være i førersetet i utviklingen av skogbruksnæringen i dalføret. Og i alle fall etter at de hadde lagt ned eller flyttet sagbrukene sine og var ferdige med frasalget av gårder var Stiftelsene åpen for samarbeid med de private skogeierne. Fellesfløtingen var ett av de organisatoriske tiltak som måtte på plass for å få hele verdikjeden til å fungere for næringen. Og Erling Archer ble første formann i 1924. Selv om dette ga helt nye muligheter til vekst for avstengte innlandsbygder, var den et ledd i en rivende teknisk utvikling i hele samfunnet, og som åpnet nye muligheter for de som så og var dristige nok til å satse. 

Senere har det vært en helt bevisst linje å inngå samarbeid med de lokale skogeiere eller næringen generelt. Det dreier seg om bygging og drift av skogsbilveger, deltagelse i grunneierlag/utmarkslag og i de senere år også utbygging av småkraftverk. Eneste område der Thomas Angell satset på eget maskinelt utstyr var da de kjøpte og drev kabelvinsj i brattlendt terreng. Første maskina hadde betegnelsen K 1200 som ble brukt til å drive ut skogen i Usmebjørga. Etter det var allerede gammelutstyret avleggs. Da det svært krevende terrenget på begge sider av nedre del av Rotla skulle hogges, gikk Stiftelsene sammen med private grunneiere og dannet Rotla samdrift. Der var Skogeierlaget entreprenør med den mer effektive radiostyrte Moxy kabelkrana. 

På ett område kom Stiftelsene til å stå i særstilling. Alt i 1915 kom ny lov som skulle sikre skogarbeiderne bedre helseforhold under lange og strenge vintrer. Her i dalføret dominerte bruk av jordkoier som vinteropphold helt fram til 2. verdenskrig. Men fart i forbedringene kom det først etter at arbeidervernloven kom i 1936 og arbeidsinspektører for skogbruk ble ansatt året etter.  I 1940 hadde Archer ferdig plan for bygging av i alt 22 koier til 186 mann, 16 kokker og 21 staller til 51 hester. Alt i 1951 var programmet gjennomført. Ytterligere 7 skogshusvære ble oppført i løpet av femtiåra. Dette la grunnlaget for den kraftige opptrappingen av avvirkningen i Stiftelsenes skoger i hele dalføret. Med felles kosthold og egne kokker i de fleste koiene ble det en liten revolusjon i matordningen for skogsarbeiderne. Flere kurs ble arrangert i løpet av femtiåra der kyndige husstellærerinner var kursholdere.

Ola Overvik, som ble ansatt som skogfullmektig på Stiftelsene i 1968 og var der i 26 år, forteller om første året han begynte. Da hadde han ansvaret for 8 driftslag med hoggere og tømmerkjørere med hest. I ei drift ved Dragstsjøen hogg Bjørn Warm­dal 800 m3 gråtømmer om vinteren. Haldor Sesseng var da 73 år og hadde sin 56. sesong som tømmerkjører.

Det året representerte på en måte en overgang som hadde vært synlig i mange år. Traktoren tok mer og mer over transporten. Etter hvert kom skogsbilvegene. Skogsarbeiderne hadde kjøpt biler og foretrakk å kjøre hver dag til og fra teigen. Vinsj ble tatt i bruk i brattlendt terreng. Og hogstmaskiner og lastebærere tok over mye av det tyngste arbeidet. Den nye tid var på innmarsj i stadig raskere tempo. Det skulle føre til store endringer i drift og organisering av arbeidet fra skogeieren, spesielt for Thomas Angells Stiftelser.

Den første store nyvinningen kom tidlig på femtitallet. Det var motorsaga. Men det tok hele 20 år før arbeidstilsynet oppdaget de helsemessige konsekvenser av lang tids bruk med hørselsskader og «kvitfinger». Da ble hørselsvernet tatt i bruk og motorsagene utstyrt med vibrasjonsvern.

Fra oppveksten på femtitallet husker jeg spesielt de mange hestekjørerne oppover dalen med tømmerdoninger når frost og snø hadde kommet, av og til lørdagskvelder og mandagsmorgener utover vinteren også. Tydals­bussen var full av folk alle helger, ned og opp. I synlige skogshusvære lyste Petromaxen alle kvelder. Det var stor røre i hele dalføret. På Stiftelsenes kontor på Kvello­haugen satt det folk som registrerte og førte statistikker. Fra 1948 hadde de over 200 mann i arbeid i løpet av vinteren. På det nivået holdt det seg stort sett hele femtiåra. I 1970 var det tallet redusert til 55 og 10 år senere til 11. Den nye tid var definitivt kommet. Men statistikken over framdrevet tømmer forteller noe annet. Første sesong med over 10.000 m3 avvirkning var i 1948. Deretter holdt det seg høgt i over 40 år med topp på 15 800 m3 sesongen 1954/55. Da var skogen stort sett gjennomdrevet, og det meste av gammelskogen borte. 

Det forteller sitt tydelige språk om utviklingsperioden fra øks, svans og barkespade, med hestetransport og fløting til skogsmaskiner og biltransport – mer effektivt, men med mindre romantisk skjær over virksomheten. 

Brynjulf Berger husker at på den tiden han ble ansatt i 1952, var tilveksten i Stiftelsenes skoger ca 9.000 m3 i året. Det ble klart etter at Stift­elsenes skoger for første gang ble fullstendig kartlagt under Skogbruks­tellinga i 1950. Han kom til å lede det som var dalførets største arbeidsplass vinters tid helt til de store kraftutbyggingene kom.  -Det hadde vært umulig uten så dyktige og stabile medarbeidere, nevner han. Det var Alfred Langli som hadde driftene fra Dragsten til Innbygda, mens Arne Hårstad hadde Tydal og Flora, mens de vekslet litt for å dekke områdene i mellom. Senere kom Ola Overvik med et spesielt ansvar for å stikke og organisere utbyggingen av skogsbilvegene. Da Haakon Matheson først ble tilsatt som skogfullmektig i 1975 var hans viktigste oppgave å organisere kabeldrifter i vanskelig terreng.  

Nå forteller skogsjef Ola Kulseth at uttaket vil ligge på ca 3.000 m3 i året i 5-6 år framover. Etter hvert som planta skog kommer i hogstmoden alder vil avvirkningskvantumet øke gradvis. Med ideell hogstklassefordelig vil det årlige kogstkvantumet om 15-20 år komme helt opp  til 20 -  25.000 m3 her i dalføret. Det nye kulturskogbruket har i så måte vist sin berettigelse.

Allerede på femtitallet var det stort behov for kulturarbeid i skogen til Thomas Angell. Det var naturligvis planting, men også rydding av lauvskog i plantefeltene og etter hvert også avstandsregulering og oppkvisting av ungfuru. I starten var planteavstanden 1 – 1,5 m, mens den nå er 2,5 – 3 m. De første planta feltene hadde derfor større behov for ungskogpleie. Dette var bakgrunnen for en kort renessanse for hesten i skogbruket. Sammen med Bassen drev Randulf Andersen tynningshogst for Stiftelsene på nittitallet.

Med alt arbeid som forelå ut fra forstmessig begrunnelse, var det etter hvert behov for helårsarbeid i skogen. Det skapte nye gode arbeidsplasser for de som satte pris på fysisk arbeid i frisk luft. Alternativet var den gang ofte anleggsarbeid som var langt bedre betalt, men langt fra så sunt og fritt slik skogsarbeideren følte det. På seksti- og delvis syttitallet var det 6-8 mann som arbeidet for Stiftelsene, mer eller mindre på helårsbasis. 

Omstilling av virksomheten var likevel helt nødvendig. Spesielt Haakon Matheson, som var skogsjef i 1992 – 2001, arbeidet mye med å realisere utmarksverdiene. Jaktterreng ble leid ut. Elg-laga i dalføret merket nok at prisene gikk opp til det som alt var innført av Statens Skoger tidligere. Men den lange tradisjonen med jakt forbeholdt lokale lag, fortsatte. Der er det stor forskjell fra de store selskapsskogene ellers i landet. Av større betydning hadde nok utleie av småviltjakt, da ofte i kombinasjon med tilgjengelige skogskoier. Her var det 26 som fortsatt var i god stand. Resten av de gamle skogshusværa er enten solgt eller revet og flyttet. Forutsetningen for utleievirksomheten er et nødvendig ytre vedlikehold og indre rengjøring sammen med supplering av tørr ved. Det sørger dagens ansatte for.

Alle tidligere skogsarbeidere jeg har snakket med i forbindelse med denne artikkelen, har uoppfordret rost Stiftelsene for å ha vært en god arbeidsgiver. Det er vel i første rekke de lokale lederes fortjeneste. Men det vitner også om at vilkårene som har vært gitt av øverste ledelse med styret i Thomas Angells Stiftelser i spissen, har vært både romslige og langsiktige.

I høst inviterte jeg med meg tre veteraner på en befaring i områder de er lommekjent i, selv om arbeidsområdet har strukket seg over hele dalføret. For meg ble det en uforglemmelig tur til Amdalsgrenda og Oksdals­vegen videre utover langs Selbu­sjøen. Da fikk vi se flotte granfelt av ulik alder og oppkvistet furu i fine felt der de to skogkarene Bjørn Warmdal og Odd Fuglem kunne vise fram noe av sitt livsverk. Når så Målfrid Hofsmo i kjent vertinnestil vartet opp med nystekte vafler og lemser til kaffen, ble dagen helt perfekt.