Kronikker av historiker Daniel Johansen

Byens mest gullkantede gavebrev

Thomas Angells testamente

av Daniel Johansen

Utover en rekke gaver til større og mindre formål kan man dele Thomas Angells testamente inn i tre hovedområder. Det første var det mest radikale og dreide seg om en slags lokal trygdeordning for Trondheim. Denne ble kalt Thomas Angells gave og besto i at to sjettedeler av formuens årlige overskudd skulle deles ut til ”alle skikkelige fattige Enker og andre Husarme og Nødlidende i Trondheim.” 2 To tredjedeler av overskuddet skulle i tillegg legges til formuen hvert år så de årlige utdelingene av penger kunne øke og kanskje i framtiden løse alle gamle, syke og uføre trondheimere fra deres nød. Dette kan med rette kalles et lokalt folketrygdefond for Trondheim og idéen ble gjort offentlig på året 200 år før Norge innførte folketrygden i 1967.

Det andre av testamentets hovedområder dreide seg om byens barnehjemstiftelse Waisenhuset. Fra institusjonens grunnleggelse i 1635 hadde den hatt usikker finansiering og kunne ikke ta inn på langt nær så mange barn som nøden i byen tilsa. Undervisningen ungene fikk varierte også dramatisk avhengig av den skiftende offentlige finansieringen. Waisenhuset var på tross av dette byens viktigste arena for sosial mobilitet på midten av 1700-tallet. På tross av svak finansiering klarte man i denne perioden å holde på en lærerstilling og husets skolemester opplyste i 1765 om at fem gutter hadde kommet inn på Latinskolen i hans tid ved barnehjemmet. En av disse ble senere prost i Finnmark, to andre ble prester og de øvrige ble klokkere eller skrivesvenner. 3 Det må på tross av disse lykkelige unntakene understrekes at det overveldende flertallet på Waisenhuset ikke fikk muligheten til å tilegne seg en god karrierevei på grunn av mangelfull undervisning og oppfølging. Eksemplene viser allikevel at mulighetene for sosial mobilitet var til stede dersom barnehjemmet fikk økonomiske vilkår som gjorde undervisning, oppfølging og god oppfostring mulig. Denne muligheten kom med Thomas Angells testamente i 1767. Ikke mindre enn en sjettedel av det årlige overskuddet ble øremerket Waisenhusets barn. Ungenes undervisning og dermed mulige yrkesliv ble heller ikke glemt da Angell spesifiserte i testamentet at bevilgningen skulle lønne to ”duelig Skoleholdere” som ikke bare skulle undervise ungene på Waisenhuset, men også ”flere af Byens fattige Børn.” 4 I en senere tilføyelse til testamentet økte også Angell bevilgningen til undervisning med enda en lærer som skulle undervise i geometri og matematikk på både Latinskolen og på Waisenhuset. Alle barn tilknyttet disse institusjonene skulle kunne få dekket denne undervisningen av Thomas Angells Stiftelse. Ambisjonen for utdannelsen til barnehjemsbarna på Waisenhuset økte også etter hvert som Thomas Angell skrev sitt  testamente. I den første beskrivelsen av gaven datert 1762 nevner Angell kun  ”Undervisning i deres Christendom.” I tilføyelsen med tilleggsbevilgningen fra 1763 beskrives den faste utdanningen som ”Undervisning i sin Christendom, item Regnen og Skriven.” I tillegg til dette skulle altså guttene få tilbud om gratis undervisning i ”Geometriens og Mathematiqvens Videnskaber.” 5 Det å investere i at de fattiges barn skulle kunne tilegne seg kunnskap og bli samfunnsborgere var et typisk opplysningstidsfenomen som man blant annet finner igjen i Thomas Corams Foundling Hospital i London og Det Classenske Fidecomiss i Danmark. På tross av gode hensikter kom denne særbevilgningen ikke Waisenhusbarna til nytte da undervisningen i liten grad ble gjennomført som beskrevet. 6

Den som trolig påvirket Angell til å høyne ambisjonene for Waisenhusbarnas skolegang var prest ved Trondheims Hospital Anders Andersen Porsanger. Han var en av de ytterst få som Angell pleiet sosial omgang med etter hvert som hans helse begynte å svekkes i 1760-årene. 7 Hospitalsprest Porsanger var same og ble født i Finnmark i 1735. Han skal ha blitt oppdaget som en særlig begavelse av biskop Frederik Nannestad under en visitas og ble sendt til Trondheim i 1752. Han fikk her bolig i Waisenhuset og fikk plass på Latinskolen. Senere ble han misjonær i Varanger, prest ved Trondheims Hospital og prost i Vadsø. Porsangers personlige historie om sosial mobilitet knyttet til Waisenhuset må være den viktigste årsaken til at Angell føyde til ekstrabevilgningene til barnehusets skole. 8

Det tredje hovedmomentet i Thomas Angells testamente var både tilbakeskuende og framtidsrettet og handlet om grunnleggelsen av to nye fattighus i Trondheim. I den tidligst daterte delen av testamentet overlot Angell en annen sjettedel av overskuddet til byens tidligere nevnte, overfylte Fattighus på Kalvskinnet. Målet var her å lette driften og opprette flere senger for lemmene i huset. I henhold til Angells visjon ville dette bety en stadig økende bevilgning til Fattighuset som dermed kunne se fram til stabil drift og utvidelser etter behov i uoverskuelig framtid. 9 Året etter endret Angell dette punktet. Det hadde kommet for hans øre at det var plass til ytterligere en stue ved Fattighuset. I stedet for å bevilge penger til fri disposisjon bevilget han heller penger til en slik utvidelse. Men så kommer de mer tilbakeskuende endringene. Til forskjell fra det alminnelige fattighuset skulle den nye avdelingen være forbeholdt ”…gamle og nødlidende, men skikkelige, Personer af begge Kiøn…dog af Byens egne tilhørende, som ere af Borgerstand og ei mindre.” 10 Det som ikke gikk til å drifte denne ekstra stuen skulle tilfalle det gamle Fattighuset. Den nye stuen har siden den sto ferdig i 1770 båret navnet Thomas Angells Stuer.

To tredjedeler av byens befolkning, eller om lag 5000 av byens 7500 sjeler, mistet med denne tilføyelsen adgang til den nye stuen. Disse to tredjedelene ble kalt den ”ringere stand” og var byens manuelle arbeidere, tjenestefolk og alle andre småfolk og fattige. De hørte i henhold til testamentet hjemme på det gamle Fattighuset dersom de falt i armod. Borgerstanden ble dannet av om lag to tredjedeler av byens øvrige innvånere. Resten var embetsmenn og militære. Borgerne var overhodet ikke en ensartet gruppe og betegnelsen dekket i utgangspunktet alt fra Thomas Angell selv, som var en av landets rikeste menn, til skomakermestere og krambodhandlere.

For å løse floken med det store spranget mellom øvre og nedre borgerstand føyde Angell i 1765 til enda en endring til testamentet. De to tredjedelene av overskuddet som skulle deles ut årlig til gamle fattige skulle først omdisponeres til å bygge ”en Bygning af Anseelse” bærende navnet Thomas Angells Hus forbeholdt ”af Fødsel fornemme, men formedelst Fattigdom elendige Mennesker.” Gruppen ble videre spesifisert til å være ”Alle skikkelige og fattige Enkefruer, Præsteenker, Kiøbmands- og Kongelige Betienters Enker, Ligeledes gamle Frøkener og Jomfruer, samt gamle skikkelige dette steds værende Borgermænd.” 11 Bare for å understreke viktigheten av at dette ble overholdt føyde Angell på slutten av passusen om Huset til ”…at ej af Stand ringere Personer antages, end hvad af mig er foresat.” Trygdepengene til de fattige gamle skulle fortsatt deles ut årlig som testamentet sa, men huset skulle først ha sine driftsmidler.

Med denne etableringen hadde Thomas Angell skapt en fullkommen, standsmessig tredeling av byens fattigfolk. De ringe skulle havne på Fattighuset, fattige fra det lavere borgerskap skulle plasseres på Thomas Angells Stuer mens de fornemme av borger- og embetsstand skulle bo standsmessig på Thomas Angells Hus. Testamentet gir også noen pekepinner på hvorfor Angell opprettet en institusjon for sine egne. Han innleder tillegget om Thomas Angells Hus med å skrive om den medlidenhet han hadde med sine likemenn som hadde spilt fallitt og måtte ydmykes til å leve med og som sine sjauere og tjenere. Angells ”Bygning af Anseelse” skulle slik sett være et tilfluktssted for fattige fornemme så de kunne leve sine siste år i standsmessige omgivelser. 12

Standsforskjellen blant de fattige etter Angells plan gjenspeilte seg også i hvordan de bodde og hvor mye månedlig støtte de fikk av stiftelsen. Felles for alle tre fattighus var at lemmene ikke betalte for husrom og varme. Men der slutter likhetene. I Fattighuset bodde det mellom 80 og 85 gamle fordelt på seks fjortenmannsstuer hvor to og to stuer delte kjøkken. På Thomas Angells Stuer bodde 16 beboere fordelt på to åttemannsstuer med hvert sitt kjøkken. I Thomas Angells Hus hadde alle 16 beboere sitt personlige rom og kjøkken. Til sitt daglige underhold fikk hver beboer på Huset fire riksdaler hver måned. En tjeners månedslønn var på slutten av 1700-tallet omlag en daler. I prinsippet kunne dermed en beboer på Huset leie en tjener og samtidig ha nok penger til å leve standsmessig. På Thomas Angells Stuer fikk hver beboer en og en halv daler i måneden til mat og klær. Dette var ikke store summer, men mer enn nok til å ha både gode klær og mat gjennom hele året. På Fattighuset ble hvert lem avspist med noen skilling hver måned. Det var akkurat nok til å holde dem noenlunde mette. På tross av Thomas Angells bidrag til sosial mobilitet på Waisenhuset laget han et system med sine fattighus hvor selv nyansene mellom standsgrensene fulgte deg inn i fattigdommen og til ditt livs ende.


1 Nissen, Gunnar: Thomas Angells Stiftelser 1767–1967, Aktietrykkeriet i Trondheim, Trondheim 1967: 29.

2 Fra testamentets åttende punkt. Nissen 1967: 32.

3 Sogner, Bjørn: Kjøpstad og stiftsstad 1537–1807, bd. 2 i Trondheim bys historie, F. Bruns Bokhandlers Forlag, Trondheim 1962: 407.

4 Nissen 1967: 32.

5 Nissen 1967: 35.

6 Bull, Ida: Kunnskap - hver etter sin stand og sitt kjønn. Utdanning i norske byer på 1700-tallet, Akademika, Trondheim 2014: 84-93.

7 Supphellen, Steinar: Innvandrernes by 1537–1800, i Trondheim bys historie 997–1997, Universitetsforlaget, Trondheim 1997: 342.

8 Lie, Magnus: Waisenhusstiftelsen i Trondheim 1635–1935, Christensens Boktrykkeri, Trondheim 1935: 107.

9 Nissen 1967: 32.

10 Nissen 1967: 38–39.

11 Nissen 1967: 42–45.

12 Sogner 1962: 427.

Historiker Daniel Johansen er født i 1982 på Ørland. Han har bodd i Trondheim siden 1995, og kjenner historien om Thomas Angell meget godt. Daniel Johansen er kunsthistoriker, en aktiv samfunnsdebattant og arbeider som kulturhistorisk leder på Sverresborg, Trøndelag folkemuseum.