Byens trygdekasse og investeringsfond i 150 år

(Mis) Bruk av Thomas Angells penger 1767–1904, byens trygdekasse og investeringsfond i 150 år

av Daniel Johansen


Mon ikke de alt for store og sterke summer i Trondhjem bestemte til de husarme, føde mange dårliges pragt, andres dovenskab, ladhed og lidderlighed?

(Biskop Marcus Fredrik Bang i 1775)


Allerede i 1770 kunne 16 heldige gamle flytte inn i Thomas Angells Stuer i Kongens gate. To år etter var det langt mer prangende Thomas Angells Hus ferdig til innflytting i Vestre gate (nå Bispegata). Året etter ble det første gang delt ut fra Thomas Angells gave til fattige gamle i Domkirken og Waisenhuset fikk sitt første, årlige bidrag fra stiftelsen. Man la også ned grunnsteinen til Waisenhusets nåværende bygning med innskriften:

Anno 1771 den 10de Junii Blev denne Grundsteen needlagt Til Trondhjems byes nye Waysenhuus;… ved… Salig Thomas Angells Riige og anseelige Gave…Waysenhuusets Nye Glands, større Plads, bedre Boelig Skal denne Plade Forkynde de sildigste Efterkommere At være en deyelig Frugt af veltænkende Borgeres Kiærlighed til Gud, Fædernelandet, Faderløse.

På tross av noen forsinkelser så det meste ut til å gå etter planen.

Ikke alle var enige i at utviklingen skulle følge Thomas Angells plan. Allerede i 1769 hadde stiftamtmann Diderik Otto von Granbow og biskop Johan Ernst Gunnerus skrevet et klagebrev til Kancelliet hvor de sådde tvil om at Angells store gave ville ha den gunstige effekten på Trondheim som testamentet hevdet:

Hvorfor om herr. Angells stiftelsers kapitaler og ejendele i 50 års tid skulde formeres efter testamentets forskrift med 1/3 af de årlige renter og øvrige revenuer, da vilde dette steds fattige efter en sådan tids forløb eje det hele stifts rigdomme…som øvrighedspersoner og directeurs for det fattige væsen bør vi søge at forebygge de onde følger som af stiftelsenes uproportionerlige forøgelse vil påfølge. 

Biskopen og stiftamtmannens alternative løsning var enkel. Man behøvde heller å utvide Tukthuset for å gi de fattige et større og bedre arbeidshus enn å la almissegrunnlaget vokse ut av alle proporsjoner. De ba derfor kongen om lov til å omdisponere de to tredjedelene som skulle legges til grunnkapitalen til formål som var nyttige for byen. Kongen approberte forslaget og utvidelsen av Tukthuset på stiftelsens regning innledet den største institusjonsbyggeboom som byen til da hadde opplevd.

Parallelt med dette bedrev biskop Gunnerus intens lobbyisme for opprettelse av et eget norsk universitet. Mye tyder på at han hadde Angellpengene i sikte som grunnkapital for universitetet. Om Thomas Angells penger og universitetssaken uttalte Gunnerus ”…og hva Angells formue angår, så er det i hele Norge kjent at det bare skyldes en dårlig rådgiver at pengene ikke blev avsat til et norsk universitet.” I 1770 ble det dansk-norske eneveldet i tillegg rystet av et stille og ublodig statskupp. Den eneveldige kong Christian VII var psykisk syk og hans radikale livlege Johann Friedrich Struensse fikk kongen til å avskjedige hele statsrådet og utnevne seg til førsteminister med signaturrett på kabinettsordrer. Gunnerus ble av landets nye hersker kalt til København for å reformere universitetsvesenet. I den sammenheng søkte han å inkludere den norske universitetsplanen i dette arbeidet. Dette falt i fisk da Struensee selv ble felt i et langt mer blodig kupp i 1773. Biskopen vendte slukkøret hjem til Trondheim. Hadde dette fremstøtet lykkes kunne store deler av formuen ha forsvunnet allerede i 1770.

Det dukket raskt opp andre planer i Trondheim som hadde appetitt på stiftelsens rikdommer. I tillegg til Tukthuset fikk biskopen i 1774 kongens godkjenning på bygging av en ny og svært påkostet katedralskole til byen. Året etter godkjente kongen at byen tok av formuen for å anlegge en av Danmark-Norges første vannverk med ren vannforsyning til hele Trondheim. Dernest gikk det slag i slag. Stiftelsen måtte finansiere nybygg til Den Borgerlige Realskolen, nye fattigskoler for både byen og forstedene Ila og Bakklandet og nytt arbeidshus ved Tukthuset. Så tok de fra 1780-årene over driften av alle fattigskolene samt Hospitalets sykestue og dårekiste. Som en topp på det hele måtte stiftelsen bygge både nytt sykehus for byen og for garnisonen i 1805–07.

Ved året 1816 hadde det blitt brukt over 300 000 riksdaler av stiftelsens penger til formål utenfor testamentet. Dette beløpet tilsvarte, som tidligere nevnt, om lag en tredjedel av statens samlede lønnskostnader og hadde gjort Trondheim til en av Danmark-Norges beste byer på sosial infrastruktur.  Under sitt besøk i byen i februar 1814 skrev prins Christian Frederik om byen og alle institusjonene ”Hele formiddagen haver jeg brugt for at bese alle de offentlige insitutioner for de fattige og for undervisning. Angells legat er et overordentlig gode for denne by, uden det ville alt være i en ynkelig forfatning.”

Med Grunnloven av 1814 fikk stiftelser bedre rettsvern mot pålagte inngrep i strid med statuttene. I 1818 ble også bestyrelsen av stiftelsen endret og biskop, stiftamtmann og magistrat fikk ikke de samme mulighetene til å forsyne seg fritt av hele det årlige overskuddet. Stiftelsen var på tross av dette i en miserabel forfatning. På grunn av statsbankerotten og devalueringen av riksdaleren i 1811 hadde alle store kapitalforvaltere tapt enorme summer. Verdien på pengesedler og obligasjoner sank med nærmere 70%  og i 1813 gikk stiftelsen for første gang i underskudd. Støtten til Waisenhusets skole og utdelingen av fattigtrygd måtte innstilles i noen år til stor fortvilelse for de berørte institusjonene og fattige. Først i 1820-årene begynte økonomien å bedre seg og fra da av kunne man for første gang gjøre det testamentet krevde, nemlig å legge overskudd til kapitalen hvert år. På denne måten bygde formuen seg sakte men sikkert opp igjen fra nær kollaps i 1811.

På tross av en styrket selvråderett var fortsatt Thomas Angells stiftelse pålagt store ansvarsområder utenfor testamentet. I 1849 reiste de derfor sak mot Trondheim kommune for å få denne til å ta over ansvaret for de forvaltningsområder som ikke var nevnt i testamentet. Byfogden dømte i stiftelsens favør i 1852 og en komité ble satt ned for å utarbeide nye retningslinjer for bruk av overskuddet. Til stor protest fra stiftelsen ble konklusjonen at latin- real- fattig- og allmueskolene fortsatt skulle drives på Angell-penger. Komitéen søkte om Kirke- og undervisningsdepartementets støtte i saken. Departementet konkluderte i 1860 med at ikke bare skulle stiftelsen fortsatt ta ansvaret for skolene, men Angells ønske om teknisk utdanning for unge kunne også tolkes dithen at stiftelsen burde ta den økonomiske hovedbyrden for opprettelsen av en teknisk læreanstalt i Trondheim. Dette ble en realitet i 1870 med Thomas Angells stiftelse som hovedfinansieringskilde. I utgangspunktet skulle stiftelsen slippe driftsansvar, men seks år etter påla departementet igjen stiftelsen å yte 11200 kroner i årlig driftstøtte. Som en formildende detalj skulle summen reduseres med 500 kroner hvert år fram til beløpet var blitt null. I 1904 ble så Thomas Angells Stiftelse for første gang i sin historie ansvarsfri utover det som testamentet krevde. Fra da av skulle det kun brukes penger på utdeling til fattige, drift av Waisenhuset, byens fattighus og kapitalforvaltning.

Sett i ettertid kan biskoper, stiftamtmenn og magistrats behandling av Thomas Angells arv gjennom 1700- og 1800-tallet virke som ubarmhjertighet mot de fattige. Retorikken som ble brukt mot fullbyrdelsen av testamentet vitner i alle fall om et hardere syn på fattigdomsbekjempelse enn det Angell selv forfektet. Det er allikevel mulig å se saken fra byens sivile og kirkelige myndigheter side. Trondheim bys offentlige budsjett lå årlig på rundt 3500 riksdaler på midten av 1700-tallet. Stiftelsen produserte overskudd på mer enn det tidobbelte i året. Bare ved å la stiftelsen bygge og drifte sine institusjoner og dele ut noen trygdemidler ville Trondheim bli en av de best sosialt ivaretatte byene i Danmark-Norge. Dette selv om kapitalen ikke fikk mulighet til å vokse. Dette ble også bekreftet av observatører som prins Christian Frederik som i likhet med mange flere lot seg imponere over byens gode sosiale ordninger.

Ved å inndra først hele og dernest halve overskuddskapitalen, klarte det offentlige Trondheim og stiftelsen å bygge opp en av de beste skoledekninger for alle stender i noen by i Danmark-Norge. I tillegg til dette bedret de vannforsyningen, reiste moderne sykehus og bygde gode lokaler for byens vitenskapsselskap og skolevesen. På toppen av det hele klarte de å finansiere byggingen av en teknisk læreanstalt i Trondheim. Dette var i seg selv ikke enestående da Christiania og Bergen fikk sine anstalter nesten samtidig. Det som gjorde den store forskjellen for Trondheims del var at læreanstalten hadde rik tilførsel på friske driftsmidler mens de to øvrige var sulteforet. Man skal i denne sammenheng ikke undervurdere hvor viktig Angellpengene var for å bygge opp det som ble Norges mest velrennomerte tekniske utdanning på 1800-tallets siste tiår. Læreanstaltens høye kompetanse var en avgjørende faktor for at Trondheim i 1900 fikk den nasjonale, tekniske utdanningen med NTH. Da Thomas Angells stiftelses driftstilskudd til Læreanstalten gikk ut i 1904 var NTHs nye hovedbygg på Gløshaugen under reising. Denne institusjonen var finansiert av statlige midler, men hadde, som de øvrige av Trondheims læresteder, blitt båret fram av byens gamle fattigstiftelse.


1 Nissen, Gunnar: Thomas Angells Stiftelser 1767–1967, Aktietrykkeriet i Trondheim, Trondheim 1967: 105.

2  Lie, Magnus: Waisenhusstiftelsen i Trondheim 1635–1935, Christensens Boktrykkeri, Trondheim 1935: 124–125.

3  Sitatet er i denne form hentet fra: Nissen 1967: 82. 

4  Midbøe, Hans: Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs historie, bd. 1, Aktietrykkeriet, Trondheim 1969: 16, 76, 94 og 208.

5  Supphellen, Steinar: Innvandrernes by 1537–1800, i Trondheim bys historie 997–1997, Universitetsforlaget, Trondheim 1997: 326.

6  Nissen 1967: 95.

7  Sitatet er i denne form hentet fra: Nissen 1967: 99.

Historiker Daniel Johansen er født i 1982 på Ørland. Han har bodd i Trondheim siden 1995, og kjenner historien om Thomas Angell meget godt. Daniel Johansen er kunsthistoriker, en aktiv samfunnsdebattant og arbeider som kulturhistorisk leder på Sverresborg, Trøndelag folkemuseum.