Kronikker av Daniel Johansen

Mørke skygger i Trondheims gullalder

Nøden som bakteppe for Trondheims storhetstid på 1700-tallet og Thomas Angells gave

av Daniel Johansen

Klokken 22.00 på kvelden den 19. september 1767 døde storkjøpmannen Thomas Angell i sin gård i Kjøpmannsgata i Trondheim. Noen timer før hadde han møtt sine to testamentsfullbyrdere og overlevert dem et lite jernskrin inneholdende sin siste jordiske vilje. I testamentet erklærte Angell at han ville gi hele sin formue bort til byens fattige. Gaven kom til å påvirke langt mer enn byens fattigomsorg og preger fortsatt våre liv i dag. Det er vanskelig å oversette det sene 1700-tallets verdier til vår tids kroner og øre, men sammenligner man med de dansk-norske statsutgifter får man et forhold til gavens voldsomme dimensjoner. I 1770 beløp statens samlede lønnsutgifter seg til 1 113 000 riksdaler. 2 Thomas Angells testamentariske gave ble på sin side verdivurdert til 300 000 riksdaler, det vil si omtrent en tredjedel av statens totale lønnsbudsjett. 3

Før vi går inn på innholdet i testamentet er det viktig å belyse noen forhold i Trondheim og Europa fra Angells voksne liv. Dette kan være med på forklare motivasjonen for å gi en så enorm gave til byen og dens fattige. 1700-tallet har i mange henseende blitt beskrevet som Trondheims gullalder. I løpet av dette århundre nådde byen et toppunkt i sin økonomiske oppgangstid etter reformasjonen og institusjoner, bedrifter og bygninger ble reist som fortsatt er noen av byens viktigste byggesteiner. I tillegg var perioden fra 1720–1807 en av de lengste fredsperiodene i vår historie. På tross av dette lurte mørke skygger bak både velstanden og freden. Hele århundret var preget av bølger med uår og epidemier med to store toppunkt. Fra 1739–42 slo avlingene feil i store deler av Norge. Kornet frøs eller regnet bort og det var enorm nød på bygdene. Det samme skjedde i 1760-årene. 4 Thomas Angell var under nødsårene i 1740-årene på toppen av sin yrkeskarriere og organiserte selv flere konvoier med forsyninger til de sultrammede gruvesamfunnene på Røros og Løkken. 5 Han fikk også sett nøden med egne øyne da over tusen mennesker fra de hardest rammede distriktene trakk til Trondheim for å forsøke å livnære seg. Dette førte til en voldsom økning i antall tiggere og en mer synlig fattigdom enn byen noen gang hadde sett.

Nød og storhet gikk hånd i hånd. Parallelt med den økende armoden ble bygninger som Stiftsgården og Harmonien bygget, Adresseavisen ble grunnlagt og Trondheim fikk sitt vitenskapsselskap. Grunnen til at disse verdenene kunne leve så parallelt var at byens hovedinntekter baserte seg på eksport til utlandet. Denne næringen ble i den grad man klarte å holde arbeidsfolket i gang, ikke påvirket av den ellers omgripende hungersnøden. Da Thomas Angell skrev sitt testamente sto nøden bokstavelig talt på hans egen dørterskel.

Fattigdommen hadde vokst jevnt gjennom hele århundret. Allerede i 1723 beskriver Trondheims domkapittel tilstandene i byen på følgende måte:

...betleres, samt løsgjengeres og herav seg reisende horers, tyvers, voldsmenns og andre liderlige menneskers mengde sig således både i byen og amtet dagligen å tilta, at man…snart må frykte sig og tenke å vike for dem. 6

Byen hadde fra 1721 et overfylt fattighus på Kalvskinnet med 80–85 eldre trengende stuet sammen på små fellesrom. St. Jørgens fattighus hadde eksistert siden 1607 med plass til 16 beboere. Fra 1733 fikk Trondheim også et nytt ”Tugt og Verkshus” som fungerte som en blanding av et fengsel, en straffarbeidsanstalt og et arbeidshus for frivillige fattige. I tillegg til dette ble byens Waisenhus for foreldreløse barn gitt en ny bygning ved Domkirken i 1732. Barnehjemmet med sin skole var finansiert av fattigkassen, men mistet mesteparten av sin offentlige understøttelse under uårene i 1740-årene. I 1766 opplyste stiftamtmannen om at så mange som 1200 mennesker i Trondheim var å regne som fattige. 7 På det tidspunktet hadde byen om lag 7000 innbyggere. Organiseringen av fattigvesenet var elendig og fikk overhodet ikke inn nok penger til å stagge tiggingen og dempe den synlige nøden i gatene. Det tilbudet som de underfinansierte institusjonen kunne yte strakk heller ikke til.

Thomas Angells gave må derfor forstås ut i fra de forholdene og omgivelsene han møtte hver dag gjennom sitt 75 år lange liv. I tillegg til de hjemlige faktorene var synet på fattigdom i endring i hele Europa. Opplysningstiden bidro til å bryte ned de middelalderlige ideene om at Gud hadde skapt verden etter en orden hvor sosial mobilitet var umulig. Ideene om allmennmenneskelige, medfødte rettigheter ble introdusert av franske og britiske filosofer på 1700-tallet og dette var en medvirkende årsak til det endrede synet på fattigdom. Thomas Angells gave var dermed både et svar på et samtidig behov og et uttrykk for en allmenneuropeisk strømning.

To andre sammenlignbare legatstiftere var den rike handelsmannen Thomas Coram som i 1739 gav sin store formue til opprettelse av The Foundling Hospital i London. En institusjon som huset, oppfostret og utdannet tusener av nyfødte barn som mødre kunne overlate til institusjonen i stedet for at de ble etterlatt for å dø i byens rennesteiner. I 1789 testamenterte også den styrtrike dansk-norske generalmajor Johan Frederik Classen bort hele sin formue til  utdanning av fattige og  ”til at hjælpe og lindre Fattigdom og Elendighed.” Det Classenske fidecomiss er fortsatt en av Danmarks største veldedige organisasjoner. Disse tre var på langt nær de eneste fra tiden og slike store testamentariske gaver var avgjørende for å sette opplysningstidens nye menneskesyn ut i livet. I tillegg til det bidro gavene til å demme opp mot den økende nøden som kom som et resultat av den store folkeveksten i og tilflyttingen til byene i løpet av 1700-tallet. På tross av hva de senere kritikerne mente var derfor Thomas Angell gave helt i takt med sin tid.

1Rapport fra Trondhjems domkapittel 1724. Sitatet er i denne form hentet fra: Sogner, Bjørn: Kjøpstad og stiftsstad 1537–1807, bd. 2 i Trondheim bys historie, F. Bruns Bokhandlers Forlag, Trondheim 1962: 405.

2 Jespersen, Knud J. V.: ”Den danske uderikstjeneste 1700–177.” i Historie/Jyske Samlinger, Bind, Ny rekke, 19, 1991–93: 303.

3 Nissen, Gunnar: Thomas Angells Stiftelser 1767–1967, Aktietrykkeriet i Trondheim, Trondheim 1967: 67.

4 Sogner 1962: 399.

5 Nissen 1967: 21.

6 Sitatet er i denne form hentet fra Sogner 1962: 405.

7 Supphellen, Steinar: Innvandrernes by 1537–1800, Trondheim bys historie 997–1997, Universitetsforlaget, Trondheim 1997: 339.

Historiker Daniel Johansen er født i 1982 på Ørland. Han har bodd i Trondheim siden 1995, og kjenner historien om Thomas Angell meget godt. Daniel Johansen er kunsthistoriker, en aktiv samfunnsdebattant og arbeider som kulturhistorisk leder på Sverresborg, Trøndelag folkemuseum.