Thomas Angell (1692-1767)Thomas Angell (1692-1767)

"Alle mine Efterladenskaber, være sig contante Penger, Bergparter, Jordegods, Obligationer, med videre, af hva Navn nefnes kand, giver og skienker jeg til de Fattige, saaledes: At de nyde aarlig deraf de faldende Renter og Revenuer." (Thomas Angell i sitt testamente)

Ved brev til kongen (Fredrik V) av 5. januar 1753 søkte Thomas Angell om bevilling til å opprette testament. Bevillingen ble innvilget ved kongebrev av 3. februar 1753 hvorved han ble innrømmet Facultas testandi, nemlig "at disponere over hans midler som han sig ved hans dødelige afgang måtte efterlade således som han måtte finde det for godt" og " .... at han over hans midler og formue ved testamente, codicil eller anden brevlige forskrivelses måde hvorved hans sidste vilje klarligen og tydeligen sees og vides kunde således få disponere og derom slig anordning gjøre hannem selv lyster og godt synes".

Bevillingen ble senere stadfestet av den neste konge Christian VII i brev av 22. september 1766. Etter de arveregler som gjaldt da (Christian den femtes norske lov), kunne den som ikke hadde livsarvinger testamentere bort halvparten til kirke, skole og fattigfolk. Ved å få kongelig bevilling til Facultas testandi fikk testator adgang til å gjøre testamentet uhindret av arvereglene.

Thomas Angell opprettet sitt testamente 28. september 1762. Ved dette skjenket han praktisk talt alle sine etterladenskaper til de fattige, nemlig 1/6 av årsinntektene til ”Waisenhusets Børn”, 1/6 til ”Fattighusets lemmer” og 2/6 til ”skikkelige fattige enker og andre husarme og nødlidende i Trondhjem”, mens de øvrige 2/6 skulle legges til kapitalen. Ved tre codiciller gjorde han forskjellige forandringer i testamentet. Ved 1 ste codicil, som er datert 31. oktober 1763 bestemte han at sjettedelen til de fattige skulle fortrinnsvis disponeres ved at det ble opprettet særskilt husvær (de senere Thomas Angells Stuer). Ved 3dje codicil, datert 18. oktober 1765 ble anordnet ”Thomas Angells Hus”. Til inntagelse skulle ”præfereres alle de som af min slægt måtte findes og sig anmelder, dernæst alle skikkelige og fattige enkefruer, presteenker, kiøbmænds- og kongelige betienters enker, ligeledes gamle frøkener og jomfruer samt gamle skikkelige dette steds værende borgermænd, der udi sin rørende tid kunde have været byen til nytte”. De to sjettedeler til de husarme skulle fortrinnsvis anvendes til Huset.

Hvilke testamentariske planer Thomas Angell hadde da han skrev søknaden om Facultas testandi, vet man ikke. Når man tar i betraktning hans interesser for lærdom og bøker er det nokså nærliggende å tenke på de uttalelser han skal ha latt falle om å skjenke sin formue til et norsk akademi. I denne forbindelse kan man også trekke frem biskop Gunnerus’ uttalelse ”og hva Angells formue angår, så er det i hele Norge kjent at det bare skyldes en dårlig rådgiver at pengene ikke blev avsat til et norsk universitet”.

(Se: Hans Midbøe: Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs historie 1. bind s. 16, 76, 94 og 208).

At tanken om å donere til et norsk universitet kan ha beskjeftiget Angell har atskillig for seg. Når det ikke ble vitenskapen, men de fattige og nødlidende som fikk nyte godt av hans formue, skyldes dette sikkert verken dårlige rådgivere eller et tilfeldig lune. De to personer som han hadde oppnevnt som sine executores testamenti, assessor Oluf Wahl og sogneprest Niels Tønder, har antakelig stått Angell nær. Pastor Tønder som var påvirket av den nye kristelige åndsretning pietismen hadde opprettet den første friskole i Trondheim og må ha vært sterkt sosialt interessert. Hvis det har vært påvirkning fra disse må den ha møtt gjenklang i et beslektet sinn. Går man gjennom registreringen av Angells bohave, får man inntrykk av at selv om det var et herskapshus, så var det verken med hensyn til innbo eller utstyr preget av luksus, men nærmest av et puritansk levesett. Det var sikkert ikke utslag av gjerrighet, men av den oppfatning at han hadde forpliktelse til å la den store rikdom komme sine medmennesker til gode. De fleste rikfolk reflekterte neppe over tidens sosiale misforhold og de mange mennesker som levde i nød og elendighet. Byen hadde intet fattigbudsjett og de sosiale institusjoner som eksisterte, nemlig verkshuset ved Gamle Bybro og Stj. Jørgens Stiftelse monnet ikke mye. Ordningen av fattigvesenet i 1733 med kollektbok som skulle bæres omkring blant byens borgere til tegning av bidrag var intet effektivt tiltak. Det var vanskelig å få penger inn. Waisenhuset som var internat og skole for foreldreløse barn arbeidet under meget vanskelige økonomiske forhold. Var forholdene sørgelige for fattige voksne var de for de hjemløse barna enda dårligere. For et menneske som Thomas Angell måtte disse misforhold ha virket som en sterk appell til å søke å rette på dem. De vanskelige kår som Waisenhuset arbeidet under var naturligvis Thomas Angell vel kjent med. At Waisenhuset særlig lå han på hjertet viser testamentets bestemmelser om den sjettepart av inntektene som skulle tilfalle denne institusjonen. Motivet til Thomas Angells testamente må derfor ikke først og fremst søkes i hans familieforhold, men i hans sosiale ansvarsfølelse, og det må ha vært en frukt av langvarig og nøye overveielse. Han sier da også selv i testamentet at det er noe ”jeg forlængst udi mine tanker haver besluttet”.