Kronikker av historiker Daniel Johansen

Livet i Thomas Angells Stiftelser 1770–2014
Fra borgerlige fattighus og barnehjem til seniorboliger og utdanningsfond

av Daniel Johansen

Da de 2 husene som bar Thomas Angells navn åpnet i 1770-årene, var Trondheim preget av et verdensbilde som er fjernt fra vår tid. Selve idéen med å differensiere de fattige i tre rangsklasser er et vitnesbyrd om standssamfunnsstenkningen som var rådende i Europa fra middelalderen fram til på 1800-tallet. Like mye som din formue var din stand avgjørende for ditt livs gang, selv inn i fattigdommen. Var du født fornem hadde du krav på visse kvaliteter som de som var født i lavere stender ikke hadde. Dette preget Stiftelsen til langt inn på 1800-tallet. Under folketellingen i 1801 ramses alle beboerne i Thomas Angells Hus, Thomas Angells Stuer og Fattighuset opp. (Thomas Angells Stuer ble bygd vegg i vegg med det allerede eksisterende Fattighuset.) Det første som skiller beboerne er det de defineres som. Mens alle innvånere i Stuene og Fattighuset kalles ”lemmer” står beboerne i Huset oppført som ”Medlem af Huset.” Dette på tross av at Thomas Angell omtalte Husets beboere som ”lemmer” i testamentet. 2

I Huset hadde beboere for det meste etternavn fra byens dansk-tyske patrisierfamilier. Også i Stuene hadde også mange beboere dansk-tyske navn, men ikke fra storkjøpmannsfamiliene. Dette har trolig sammenheng med det sterke innslaget av tyskere og dansker i byens håndverker- og høkerborgerskap. Trondheim var i denne perioden en by med stort internasjonalt innslag. Dette forholdet speiler seg godt i et sitat fra Christian Monsens bok Trondhjems Mysterier fra 1856:

Throndhjemmerne, der forresten udgjør et ganske skikkeligt Folkefærd, have kun faa Thrøndere inden sin Midte; de svømme som enkelte melankoliske Boller i den store suppe. 3

I Fattighuset hadde de fleste beboerne etternavn med norskklingende patronymikon. 4 Forskjellen på innvandrerne og de innfødte viser også de økonomiske forskjellene i 1700- og det tidlige 1800-tallets Trondheim. Byborgere med innvandrerbakgrunn dominerte byens økonomiske og politiske liv, mens trønderne var byens armer og bein.

Livet i Stiftelsens to fattighus skilte seg mest fra hverandre på grunn av forskjellene i understøttelse og hvor mye plass den enkelte hadde. Beboerne i Huset hadde enkeltrom og skulle klare seg selv med mat og drikke. I Stuene var forholdene langt mer kollektive da åtte og åtte delte sovesal, men også her skulle hver enkelt i prinsippet kjøpe inn mat selv. Dette ble trolig heller ordnet gjennom store fellesinnkjøp av kvantumsvarer. Hver avdeling i Stuene hadde en rådskone med ansvar for overoppsyn med fellesinnkjøp av mat, renhold og at huset ble holdt varmt. En i tiden eksklusiv rettighet beboerne i Huset og Stuene hadde var gratis legetilsyn, medisin og pleie i tilfelle sykdom uten at dette ble trukket fra månedspengene.
Thomas Angell hadde i testamentet lagt til grunn en viss religiøs oppdragelse av stiftelsens beboerne. For Stuenes del satte han av 20 riksdaler i året for å lønne presten på Hospitalet for å holde jevne andakter i huset. Han føyde også til at lemmene i Fattighuset burde få ta del i andaktene. Dette ble trolig en ordning alt fra 1770-årene, men selv i Stuenes kirkesal ble Fattighusets ringere standsmedlemmer plassert på et galleri, mens borgerne fra Stuene satt på faste benker på gulvplan.

For Husets innvånere gikk Angell langt mer detaljert til verks i beskrivelsen av hvordan de skulle føre sine liv. Beboerne skulle ikke ha anledning til å bedrive rangel. Hustes lengst boende innvåner skulle ha ansvaret for å passe på nøklene og låse porten klokken ni på sommeren og syv på vinteren. På disse tidspunktene skulle alle innfinne seg i husets kirkesal for aftenbønn. Dersom man tre ganger unnlot å møte opp til bønn var dette i henhold til testamentet grunn til bortvisning fra huset. En prest ved Domkirken ble også tilgodesett tyve riksdaler for å holde både morgen- og aftenbønn for beboerne samt preken på søndager. I 1903 ble kirkesalen i Huset bygget om til et regulært kapell og vigslet. Fra å holde andakter begynte da en fast prest å holde gudstjenester for beboerne. Fortsatt i dag holder prester fra Domkirken gudstjeneste i Husets kapell, men ikke til faste tider som tidligere.

På grunn av Stiftelsens bedrede råderett over formuen fra 1850-årene kunne husene omsider rustes skikkelig opp. Dette hadde da ikke blitt gjort siden byggingen nesten 100 år før. I den forbindelse ble Huset utvidet og kunne romme 28 personer. Stuene ble også lett restaurert. Den neste store forandringen skjedde i forbindelse med 200 årsjubileet for Thomas Angells fødsel i 1892. Det ble da besluttet å gjennomrestaurere Stuene og utvide ved å innrede andre etasje samt grave kjellere. Antallet beboere økte da fra 16 til 26 og man redefinerte husets primærrolle. Idéen om fattige med og uten rang var i 1892 ikke lenger kompatibelt med det rådende verdensbildet. Det samme gjaldt for Fattighuset som fra 1880-årene hadde skiftet navn til ”Gamlehjemmet.” Thomas Angells Stuer ble i sin nye og utvidede form derfor definert som et hjem for tjenestepiker. Dette var i utgangspunktet brudd på testamentets krav om at alle beboere i Stuene skulle være ”af Borgerstand og ej mindre.” Saken ble derfor oversendt departementet til vurdering og disse fant at selv om de før hadde frarådet Stiftelsen å gi tjenere plass i Stuene, anså de nå tjenestepiker som akseptable beboere.
Verken Stuene eller Huset var et arbeids- eller verkshus. En viss produksjon foregikk nok i Fattighuset, men hovedsakelig var disse institusjonene boligstiftelser for fattige. Dette til forskjell fra deler av Tukthuset, Verkshuset i Kongens gate fra 1788, Hans Nissens Arbeidshus fra 1807 og Kong Karl Johans Arbeidsstiftelse fra 1822. Disse var alle sammen arbeidshus hvor fattige fikk innpass mot arbeid.

I Waisenhuset var ungene forpliktet til å arbeide i tillegg til å gå på skole. Jentene og de yngre guttene ble satt til å spinne i husets spinnesal mens de eldre guttene ble sendt til håndtverkermestere for å gå i lære. Klesdraktene til ungene var fastsatt. De ble uniformert som foreldreløse ved at både guttene og jentene skulle kles i blå klær av stampet vadmel. Det gamle navnet på foreldreløse gutter var ”blådegn.” Blåfargen var i dette tilfellet en sørgefarge som pekte på deres ulykkelig tilstand som foreldreløse og denne bruken finner vi fortsatt igjen i ord som ”blåmandag.” Navnet på huset refererte også til ungenes status. Ordet ”Waisen” er tysk og betyr ”å miste.” En stor endring i ungenes hverdag som kom på grunn av Thomas Angells gave var at den daglige tiggergangen i byen ble avskaffet. Helt fra institusjonens begynnelse på 1600-tallet hadde dette vært en del av inntektsgrunnlaget, men tiggingen kastet av seg lite penger og ungene ble dårlig behandlet av folk på gaten.
På tross av nytt hus og bedret økonomi grunnet Thomas Angells gave, kom det flere og flere klager på tilstandene på Waisenhuset fra 1780-årene. I stedet for å øke standarden for det antall unger som huset ble bygd for, prioriterte man å ta inn flere. Dette sprengte kapasiteten fullstendig og de ansatte hadde ikke lenger kapasitet til å gi ungene skikkelig stell. Antallet barn passerte alt på 1780-tallet 70 og dette var nesten en dobling av husets opprinnelig tiltenkte kapasitet. Ledelsen av huset var i tillegg satt bort til kjøpmenn som viet lite tid til å forbedre forholdene. I 1790 ble det derfor besluttet å legge ned internatet, sette ungene bort og heller ombygge huset til en større fattigskole.

På tross av disse intensjonene utviklet skolen seg etter dette til å bli en privatskole for barn av borgerskapet. 5 Thomas Angells Stiftelse drev  Waisenhusstiftelsens videre gjennom utdeling av oppfostringsbidrag og inspeksjon av forholdene for de forsørgede ungene. Dette arbeidet fortsatte, finansiert av Angell-penger gjennom hele 1800-tallet og med et stadig økende antall barn. Dette med unntak av årene 1812–22 da stiftelsen ikke hadde råd til å yte støtte. I 1870 hadde antallet barn forsørget av Waisenhusstiftelsen økt til 353, i 1915 var tallet 496.

Huset gjennomgikk en stor utvidelse og ombygging fra 1901-1903. Arkitekt Axel Guldahl tegnet huset om til et palasspreget monumentalbygg i nybarokk stil. Etter utvidelsen rommet huset 50 beboere som nå fikk sentralfyring, innlagt vann, elektrisk belysning og gass til oppvarming. Stiftelsen fortsatte å dele ut månedspenger til flertallet av beboerne i Stuene og Huset helt fram til 1.juli 1954. Thomas Angells Stuer fungerte som byens huspikehjem fram til det ved sitt 200 årsjubileum i 1970 ble nedlagt. Da var tiden over ikke bare for fattige av borgerstand, men også for tjenestepiker. Som kompensasjon fikk beboerne moderne små leiligheter i et nytt bygg som ble bygd i tilknytning til Thomas Angells Hus. Det ble bygd i 1962–63. Stuene har siden vært i privat eie.
1900-tallet var århundret hvor de sosiale behovene Thomas Angell ønsket å imøtekomme med sin stiftelse, ble et statlig tilbud for alle. I 1936 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt at driften av folkeskolen var en oppgave for stat og kommune og Waisenhusets skole ble nedlagt. Etter det har Thomas Angells Stiftelser drevet Waisenhusstiftelsen som et utdanningsfond for økonomisk vanskeligstilt ungdom. Siste gang Stiftelsen delte ut Thomas Angells Gave til nødlidende var i 1952. Med den behovsprøvde alderstrygden av 1936 og den ikke behovsprøvde av 1957 ble grunnidéen bak Thomas Angells Gave gjort til en offentlig finansiert rettighet. Få hendelser kunne ha passet bedre til 200-årsjubillet for Thomas Angells død i 1967 enn innføringen av den allmenne folketrygden. Med det hadde hele landet fått den sosiale understøttelsen som Thomas Angell håpet at hans gave kunne tilby Trondheim 200 år før.

1 Monsen, Christian Martin: Trondhjems Mysterier, nytrykk, Det Nordenfjeldske Forlag, Trondheim 1970:18.

2 Ordet ”lem” eller mer normalt ”fattiglem” var et begrep på et menneske som var understøttet av fattigvesenet.

3 Monsen 1970: 34.

4 Patronymikon er betegnelsen på etternavngivingen hvor man tar sin fars fornavn som sitt etternavn: Eks. Johansen betyr sønn av Johan, Olsen betyr sønn av Ole etc.

5 Bull, Ida: Kunnskap - hver etter sin stand og sitt kjønn. Utdanning i norske byer på 1700-tallet, Akademika, Trondheim 2014:167–169.

Historiker Daniel Johansen er født i 1982 på Ørland. Han har bodd i Trondheim siden 1995, og kjenner historien om Thomas Angell meget godt. Daniel Johansen er kunsthistoriker, en aktiv samfunnsdebattant og arbeider som kulturhistorisk leder på Sverresborg, Trøndelag folkemuseum.