Mørke skygger i Trondheims gullalder

Nøden som bakteppe for Trondheims storhetstid på 1700-tallet og Thomas Angells gave

av PhD historiker Daniel Johansen

Klokken 22.00 på kvelden den 19. september 1767 døde storkjøpmannen Thomas Angell i sin gård i Kjøpmannsgata i Trondheim. Noen timer før hadde han møtt sine to testamentsfullbyrdere og overlevert dem et lite jernskrin inneholdende sin siste jordiske vilje. I testamentet erklærte Angell at han ville gi hele sin formue bort til byens fattige. Gaven kom til å påvirke langt mer enn byens fattigomsorg og preger fortsatt våre liv i dag. Det er vanskelig å oversette det sene 1700-tallets verdier til vår tids kroner og øre, men sammenligner man med de dansk-norske statsutgifter får man et forhold til gavens voldsomme dimensjoner. I 1770 beløp statens samlede lønnsutgifter seg til [1] 113 000 riksdaler. [2] Thomas Angells testamentariske gave ble på sin side verdivurdert til 300 000 riksdaler, det vil si omtrent en tredjedel av statens totale lønnsbudsjett. [3]

Før vi går inn på innholdet i testamentet er det viktig å belyse noen forhold i Trondheim og Europa fra Angells voksne liv. Dette kan være med på forklare motivasjonen for å gi en så enorm gave til byen og dens fattige. 1700-tallet har i mange henseende blitt beskrevet som Trondheims gullalder. I løpet av dette århundre nådde byen et toppunkt i sin økonomiske oppgangstid etter reformasjonen og institusjoner, bedrifter og bygninger ble reist som fortsatt er noen av byens viktigste byggesteiner. I tillegg var perioden fra 1720–1807 en av de lengste fredsperiodene i vår historie. På tross av dette lurte mørke skygger bak både velstanden og freden. Hele århundret var preget av bølger med uår og epidemier med to store toppunkt. Fra 1739–42 slo avlingene feil i store deler av Norge. Kornet frøs eller regnet bort og det var enorm nød på bygdene. Det samme skjedde i 1760-årene. [4] Thomas Angell var under nødsårene i 1740-årene på toppen av sin yrkeskarriere og organiserte selv flere konvoier med forsyninger til de sultrammede gruvesamfunnene på Røros og Løkken. [5] Han fikk også sett nøden med egne øyne da over tusen mennesker fra de hardest rammede distriktene trakk til Trondheim for å forsøke å livnære seg. Dette førte til en voldsom økning i antall tiggere og en mer synlig fattigdom enn byen noen gang hadde sett.

Nød og storhet gikk hånd i hånd. Parallelt med den økende armoden ble bygninger som Stiftsgården og Harmonien bygget, Adresseavisen ble grunnlagt og Trondheim fikk sitt vitenskapsselskap. Grunnen til at disse verdenene kunne leve så parallelt var at byens hovedinntekter baserte seg på eksport til utlandet. Denne næringen ble i den grad man klarte å holde arbeidsfolket i gang, ikke påvirket av den ellers omgripende hungersnøden. Da Thomas Angell skrev sitt testamente sto nøden bokstavelig talt på hans egen dørterskel.

Fattigdommen hadde vokst jevnt gjennom hele århundret. Allerede i 1723 beskriver Trondheims domkapittel tilstandene i byen på følgende måte:

“…betleres, samt løsgjengeres og herav seg reisende horers, tyvers, voldsmenns og andre liderlige menneskers mengde sig således både i byen og amtet dagligen å tilta, at man…snart må frykte sig og tenke å vike for dem.” [6]

Byen hadde fra 1721 et overfylt fattighus på Kalvskinnet med 80–85 eldre trengende stuet sammen på små fellesrom. St. Jørgens fattighus hadde eksistert siden 1607 med plass til 16 beboere. Fra 1733 fikk Trondheim også et nytt ”Tugt og Verkshus” som fungerte som en blanding av et fengsel, en straffarbeidsanstalt og et arbeidshus for frivillige fattige. I tillegg til dette ble byens Waisenhus for foreldreløse barn gitt en ny bygning ved Domkirken i 1732. Barnehjemmet med sin skole var finansiert av fattigkassen, men mistet mesteparten av sin offentlige understøttelse under uårene i 1740-årene. I 1766 opplyste stiftamtmannen om at så mange som 1200 mennesker i Trondheim var å regne som fattige. [7] På det tidspunktet hadde byen om lag 7000 innbyggere. Organiseringen av fattigvesenet var elendig og fikk overhodet ikke inn nok penger til å stagge tiggingen og dempe den synlige nøden i gatene. Det tilbudet som de underfinansierte institusjonen kunne yte strakk heller ikke til.

Thomas Angells gave må derfor forstås ut i fra de forholdene og omgivelsene han møtte hver dag gjennom sitt 75 år lange liv. I tillegg til de hjemlige faktorene var synet på fattigdom i endring i hele Europa. Opplysningstiden bidro til å bryte ned de middelalderlige ideene om at Gud hadde skapt verden etter en orden hvor sosial mobilitet var umulig. Ideene om allmennmenneskelige, medfødte rettigheter ble introdusert av franske og britiske filosofer på 1700-tallet og dette var en medvirkende årsak til det endrede synet på fattigdom. Thomas Angells gave var dermed både et svar på et samtidig behov og et uttrykk for en allmenneuropeisk strømning.

To andre sammenlignbare legatstiftere var den rike handelsmannen Thomas Coram som i 1739 gav sin store formue til opprettelse av The Foundling Hospital i London. En institusjon som huset, oppfostret og utdannet tusener av nyfødte barn som mødre kunne overlate til institusjonen i stedet for at de ble etterlatt for å dø i byens rennesteiner. I 1789 testamenterte også den styrtrike dansk-norske generalmajor Johan Frederik Classen bort hele sin formue til  utdanning av fattige og  ”til at hjælpe og lindre Fattigdom og Elendighed.” Det Classenske fidecomiss er fortsatt en av Danmarks største veldedige organisasjoner. Disse tre var på langt nær de eneste fra tiden og slike store testamentariske gaver var avgjørende for å sette opplysningstidens nye menneskesyn ut i livet. I tillegg til det bidro gavene til å demme opp mot den økende nøden som kom som et resultat av den store folkeveksten i og tilflyttingen til byene i løpet av 1700-tallet. På tross av hva de senere kritikerne mente var derfor Thomas Angell gave helt i takt med sin tid.

1. Rapport fra Trondhjems domkapittel 1724. Sitatet er i denne form hentet fra: Sogner, Bjørn: Kjøpstad og stiftsstad 1537–1807, bd. 2 i Trondheim bys historie, F. Bruns Bokhandlers Forlag, Trondheim 1962: 405.
2. Jespersen, Knud J. V.: ”Den danske uderikstjeneste 1700–177.” i Historie/Jyske Samlinger, Bind, Ny rekke, 19, 1991–93: 303.
3. Nissen, Gunnar: Thomas Angells Stiftelser 1767–1967, Aktietrykkeriet i Trondheim, Trondheim 1967: 67.
4. Sogner 1962: 399.
5. Nissen 1967: 21,
6. Sitatet er i denne form hentet fra Sogner 1962: 405.
7. Supphellen, Steinar: Innvandrernes by 1537–1800, i Trondheim bys historie 997–1997, Universitetsforlaget, Trondheim 1997: 339.

Byens mest gullkantede gavebrev

Thomas Angells testamente

av PhD historiker Daniel Johansen

Utover en rekke gaver til større og mindre formål kan man dele Thomas Angells testamente inn i tre hovedområder. Det første var det mest radikale og dreide seg om en slags lokal trygdeordning for Trondheim. Denne ble kalt Thomas Angells gave og besto i at to sjettedeler av formuens årlige overskudd skulle deles ut til ”alle skikkelige fattige Enker og andre Husarme og Nødlidende i Trondheim.” [2] En tredjedel eller to sjettedeler av overskuddet skulle i tillegg legges til formuen hvert år så de årlige utdelingene av penger kunne øke og kanskje i framtiden løse alle gamle, syke og uføre trondheimere fra deres nød. Dette kan med rette kalles et lokalt folketrygdefond for Trondheim og idéen ble gjort offentlig på året 200 år før Norge innførte folketrygden i 1967.

Det andre av testamentets hovedområder dreide seg om byens barnehjemstiftelse Waisenhuset. Fra institusjonens grunnleggelse i 1635 hadde den hatt usikker finansiering og kunne ikke ta inn på langt nær så mange barn som nøden i byen tilsa. Undervisningen ungene fikk varierte også dramatisk avhengig av den skiftende offentlige finansieringen. Waisenhuset var på tross av dette byens viktigste arena for sosial mobilitet på midten av 1700-tallet. På tross av svak finansiering klarte man i denne perioden å holde på en lærerstilling og husets skolemester opplyste i 1765 om at fem gutter hadde kommet inn på Latinskolen i hans tid ved barnehjemmet. En av disse ble senere prost i Finnmark, to andre ble prester og de øvrige ble klokkere eller skrivesvenner. [3] Det må på tross av disse lykkelige unntakene understrekes at det overveldende flertallet på Waisenhuset ikke fikk muligheten til å tilegne seg en god karrierevei på grunn av mangelfull undervisning og oppfølging. Eksemplene viser allikevel at mulighetene for sosial mobilitet var til stede dersom barnehjemmet fikk økonomiske vilkår som gjorde undervisning, oppfølging og god oppfostring mulig. Denne muligheten kom med Thomas Angells testamente i 1767. Ikke mindre enn en sjettedel av det årlige overskuddet ble øremerket Waisenhusets barn. Ungenes undervisning og dermed mulige yrkesliv ble heller ikke glemt da Angell spesifiserte i testamentet at bevilgningen skulle lønne to ”duelig Skoleholdere” som ikke bare skulle undervise ungene på Waisenhuset, men også ”flere af Byens fattige Børn.” [4] I en senere tilføyelse til testamentet økte også Angell bevilgningen til undervisning med enda en lærer som skulle undervise i geometri og matematikk på både Latinskolen og på Waisenhuset. Alle barn tilknyttet disse institusjonene skulle kunne få dekket denne undervisningen av Thomas Angells Stiftelse. Ambisjonen for utdannelsen til barnehjemsbarna på Waisenhuset økte også etter hvert som Thomas Angell skrev sitt  testamente. I den første beskrivelsen av gaven datert 1762 nevner Angell kun  ”Undervisning i deres Christendom.” I tilføyelsen med tilleggsbevilgningen fra 1763 beskrives den faste utdanningen som ”Undervisning i sin Christendom, item Regnen og Skriven.” I tillegg til dette skulle altså guttene få tilbud om gratis undervisning i ”Geometriens og Mathematiqvens Videnskaber.” [5] Det å investere i at de fattiges barn skulle kunne tilegne seg kunnskap og bli samfunnsborgere var et typisk opplysningstidsfenomen som man blant annet finner igjen i Thomas Corams Foundling Hospital i London og Det Classenske Fidecomiss i Danmark. På tross av gode hensikter kom denne særbevilgningen ikke Waisenhusbarna til nytte da undervisningen i liten grad ble gjennomført som beskrevet. [6]

Den som trolig påvirket Angell til å høyne ambisjonene for Waisenhusbarnas skolegang var prest ved Trondheims Hospital Anders Andersen Porsanger. Han var en av de ytterst få som Angell pleiet sosial omgang med etter hvert som hans helse begynte å svekkes i 1760-årene. [7] Hospitalsprest Porsanger var same og ble født i Finnmark i 1735. Han skal ha blitt oppdaget som en særlig begavelse av biskop Frederik Nannestad under en visitas og ble sendt til Trondheim i 1752. Han fikk her bolig i Waisenhuset og fikk plass på Latinskolen. Senere ble han misjonær i Varanger, prest ved Trondheims Hospital og prost i Vadsø. Porsangers personlige historie om sosial mobilitet knyttet til Waisenhuset må være den viktigste årsaken til at Angell føyde til ekstrabevilgningene til barnehusets skole. [8]

Det tredje hovedmomentet i Thomas Angells testamente var både tilbakeskuende og framtidsrettet og handlet om grunnleggelsen av to nye fattighus i Trondheim. I den tidligst daterte delen av testamentet overlot Angell en annen sjettedel av overskuddet til byens tidligere nevnte, overfylte Fattighus på Kalvskinnet. Målet var her å lette driften og opprette flere senger for lemmene i huset. I henhold til Angells visjon ville dette bety en stadig økende bevilgning til Fattighuset som dermed kunne se fram til stabil drift og utvidelser etter behov i uoverskuelig framtid. [9] Året etter endret Angell dette punktet. Det hadde kommet for hans øre at det var plass til ytterligere en stue ved Fattighuset. I stedet for å bevilge penger til fri disposisjon bevilget han heller penger til en slik utvidelse. Men så kommer de mer tilbakeskuende endringene. Til forskjell fra det alminnelige fattighuset skulle den nye avdelingen være forbeholdt ”…gamle og nødlidende, men skikkelige, Personer af begge Kiøn…dog af Byens egne tilhørende, som ere af Borgerstand og ei mindre.” [10] Det som ikke gikk til å drifte denne ekstra stuen skulle tilfalle det gamle Fattighuset. Den nye stuen har siden den sto ferdig i 1770 båret navnet Thomas Angells Stuer.

To tredjedeler av byens befolkning, eller om lag 5000 av byens 7500 sjeler, mistet med denne tilføyelsen adgang til den nye stuen. Disse to tredjedelene ble kalt den ”ringere stand” og var byens manuelle arbeidere, tjenestefolk og alle andre småfolk og fattige. De hørte i henhold til testamentet hjemme på det gamle Fattighuset dersom de falt i armod. Borgerstanden ble dannet av om lag to tredjedeler av byens øvrige innvånere. Resten var embetsmenn og militære. Borgerne var overhodet ikke en ensartet gruppe og betegnelsen dekket i utgangspunktet alt fra Thomas Angell selv, som var en av landets rikeste menn, til skomakermestere og krambodhandlere.

For å løse floken med det store spranget mellom øvre og nedre borgerstand føyde Angell i 1765 til enda en endring til testamentet. De to tredjedelene av overskuddet som skulle deles ut årlig til gamle fattige skulle først omdisponeres til å bygge ”en Bygning af Anseelse” bærende navnet Thomas Angells Hus forbeholdt ”af Fødsel fornemme, men formedelst Fattigdom elendige Mennesker.” Gruppen ble videre spesifisert til å være ”Alle skikkelige og fattige Enkefruer, Præsteenker, Kiøbmands- og Kongelige Betienters Enker, Ligeledes gamle Frøkener og Jomfruer, samt gamle skikkelige dette steds værende Borgermænd.” [11] Bare for å understreke viktigheten av at dette ble overholdt føyde Angell på slutten av passusen om Huset til ”…at ej af Stand ringere Personer antages, end hvad af mig er foresat.” Trygdepengene til de fattige gamle skulle fortsatt deles ut årlig som testamentet sa, men huset skulle først ha sine driftsmidler.

Med denne etableringen hadde Thomas Angell skapt en fullkommen, standsmessig tredeling av byens fattigfolk. De ringe skulle havne på Fattighuset, fattige fra det lavere borgerskap skulle plasseres på Thomas Angells Stuer mens de fornemme av borger- og embetsstand skulle bo standsmessig på Thomas Angells Hus. Testamentet gir også noen pekepinner på hvorfor Angell opprettet en institusjon for sine egne. Han innleder tillegget om Thomas Angells Hus med å skrive om den medlidenhet han hadde med sine likemenn som hadde spilt fallitt og måtte ydmykes til å leve med og som sine sjauere og tjenere. Angells ”Bygning af Anseelse” skulle slik sett være et tilfluktssted for fattige fornemme så de kunne leve sine siste år i standsmessige omgivelser. [12]

Standsforskjellen blant de fattige etter Angells plan gjenspeilte seg også i hvordan de bodde og hvor mye månedlig støtte de fikk av stiftelsen. Felles for alle tre fattighus var at lemmene ikke betalte for husrom og varme. Men der slutter likhetene. I Fattighuset bodde det mellom 80 og 85 gamle fordelt på seks fjortenmannsstuer hvor to og to stuer delte kjøkken. På Thomas Angells Stuer bodde 16 beboere fordelt på to åttemannsstuer med hvert sitt kjøkken. I Thomas Angells Hus hadde alle 16 beboere sitt personlige rom og kjøkken. Til sitt daglige underhold fikk hver beboer på Huset fire riksdaler hver måned. En tjeners månedslønn var på slutten av 1700-tallet omlag en daler. I prinsippet kunne dermed en beboer på Huset leie en tjener og samtidig ha nok penger til å leve standsmessig. På Thomas Angells Stuer fikk hver beboer en og en halv daler i måneden til mat og klær. Dette var ikke store summer, men mer enn nok til å ha både gode klær og mat gjennom hele året. På Fattighuset ble hvert lem avspist med noen skilling hver måned. Det var akkurat nok til å holde dem noenlunde mette. På tross av Thomas Angells bidrag til sosial mobilitet på Waisenhuset laget han et system med sine fattighus hvor selv nyansene mellom standsgrensene fulgte deg inn i fattigdommen og til ditt livs ende.

1. Nissen, Gunnar: Thomas Angells Stiftelser 1767–1967, Aktietrykkeriet i Trondheim, Trondheim 1967: 29.
2. Fra testamentets åttende punkt. Nissen 1967: 32.
3. Sogner, Bjørn: Kjøpstad og stiftsstad 1537–1807, bd. 2 i Trondheim bys historie, F. Bruns Bokhandlers Forlag, Trondheim 1962: 407.
4. Nissen 1967: 32.
5. Nissen 1967: 35.
6. Bull, Ida: Kunnskap – hver etter sin stand og sitt kjønn. Utdanning i norske byer på 1700-tallet, Akademika, Trondheim 2014: 84-93.
7. Supphellen, Steinar: Innvandrernes by 1537–1800, i Trondheim bys historie 997–1997, Universitetsforlaget, Trondheim 1997: 342.
8. Lie, Magnus: Waisenhusstiftelsen i Trondheim 1635–1935, Christensens Boktrykkeri, Trondheim 1935: 107.
9. Nissen 1967: 32.
10. Nissen 1967: 38–39.
11. Nissen 1967: 42–45.
12. Sogner 1962: 427.

Byens trygdekasse og investeringsfond i 150 år

(Mis) Bruk av Thomas Angells penger 1767–1904, byens trygdekasse og investeringsfond i 150 år

av PhD historiker Daniel Johansen

“Mon ikke de alt for store og sterke summer i Trondhjem bestemte til de husarme, føde mange dårliges pragt, andres dovenskab, ladhed og lidderlighed?”

-Biskop Marcus Fredrik Bang i 1775

Allerede i 1770 kunne 16 heldige gamle flytte inn i Thomas Angells Stuer i Kongens gate. To år etter var det langt mer prangende Thomas Angells Hus ferdig til innflytting i Vestre gate (nå Bispegata). Året etter ble det første gang delt ut fra Thomas Angells gave til fattige gamle i Domkirken og Waisenhuset fikk sitt første, årlige bidrag fra stiftelsen. Man la også ned grunnsteinen til Waisenhusets nåværende bygning med innskriften:

Anno 1771 den 10de Junii Blev denne Grundsteen needlagt Til Trondhjems byes nye Waysenhuus;… ved… Salig Thomas Angells Riige og anseelige Gave…Waysenhuusets Nye Glands, større Plads, bedre Boelig Skal denne Plade Forkynde de sildigste Efterkommere At være en deyelig Frugt af veltænkende Borgeres Kiærlighed til Gud, Fædernelandet, Faderløse.

På tross av noen forsinkelser så det meste ut til å gå etter planen.

Ikke alle var enige i at utviklingen skulle følge Thomas Angells plan. Allerede i 1769 hadde stiftamtmann Diderik Otto von Granbow og biskop Johan Ernst Gunnerus skrevet et klagebrev til Kancelliet hvor de sådde tvil om at Angells store gave ville ha den gunstige effekten på Trondheim som testamentet hevdet:

Hvorfor om herr. Angells stiftelsers kapitaler og ejendele i 50 års tid skulde formeres efter testamentets forskrift med 1/3 af de årlige renter og øvrige revenuer, da vilde dette steds fattige efter en sådan tids forløb eje det hele stifts rigdomme…som øvrighedspersoner og directeurs for det fattige væsen bør vi søge at forebygge de onde følger som af stiftelsenes uproportionerlige forøgelse vil påfølge. 

Biskopen og stiftamtmannens alternative løsning var enkel. Man behøvde heller å utvide Tukthuset for å gi de fattige et større og bedre arbeidshus enn å la almissegrunnlaget vokse ut av alle proporsjoner. De ba derfor kongen om lov til å få omdisponere den ene tredjedelen eller de to sjettedelene som skulle legges til grunnkapitalen til formål som var nyttige for byen. Kongen approberte forslaget og utvidelsen av Tukthuset på stiftelsens regning innledet den største institusjonsbyggeboom som byen til da hadde opplevd.

Parallelt med dette bedrev biskop Gunnerus intens lobbyisme for opprettelse av et eget norsk universitet. Mye tyder på at han hadde Angellpengene i sikte som grunnkapital for universitetet. Om Thomas Angells penger og universitetssaken uttalte Gunnerus ”…og hva Angells formue angår, så er det i hele Norge kjent at det bare skyldes en dårlig rådgiver at pengene ikke blev avsat til et norsk universitet.” I 1770 ble det dansk-norske eneveldet i tillegg rystet av et stille og ublodig statskupp. Den eneveldige kong Christian VII var psykisk syk og hans radikale livlege Johann Friedrich Struensse fikk kongen til å avskjedige hele statsrådet og utnevne seg til førsteminister med signaturrett på kabinettsordrer. Gunnerus ble av landets nye hersker kalt til København for å reformere universitetsvesenet. I den sammenheng søkte han å inkludere den norske universitetsplanen i dette arbeidet. Dette falt i fisk da Struensee selv ble felt i et langt mer blodig kupp i 1773. Biskopen vendte slukkøret hjem til Trondheim. Hadde dette fremstøtet lykkes kunne store deler av formuen ha forsvunnet allerede i 1770.

Det dukket raskt opp andre planer i Trondheim som hadde appetitt på stiftelsens rikdommer. I tillegg til Tukthuset fikk biskopen i 1774 kongens godkjenning på bygging av en ny og svært påkostet katedralskole til byen. Året etter godkjente kongen at byen tok av formuen for å anlegge en av Danmark-Norges første vannverk med ren vannforsyning til hele Trondheim. Dernest gikk det slag i slag. Stiftelsen måtte finansiere nybygg til Den Borgerlige Realskolen, nye fattigskoler for både byen og forstedene Ila og Bakklandet og nytt arbeidshus ved Tukthuset. Så tok de fra 1780-årene over driften av alle fattigskolene samt Hospitalets sykestue og dårekiste. Som en topp på det hele måtte stiftelsen bygge både nytt sykehus for byen og for garnisonen i 1805–07.

Ved året 1816 hadde det blitt brukt over 300 000 riksdaler av stiftelsens penger til formål utenfor testamentet. Dette beløpet tilsvarte, som tidligere nevnt, om lag en tredjedel av statens samlede lønnskostnader og hadde gjort Trondheim til en av Danmark-Norges beste byer på sosial infrastruktur.  Under sitt besøk i byen i februar 1814 skrev prins Christian Frederik om byen og alle institusjonene ”Hele formiddagen haver jeg brugt for at bese alle de offentlige insitutioner for de fattige og for undervisning. Angells legat er et overordentlig gode for denne by, uden det ville alt være i en ynkelig forfatning.”

Med Grunnloven av 1814 fikk stiftelser bedre rettsvern mot pålagte inngrep i strid med statuttene. I 1818 ble også bestyrelsen av stiftelsen endret og biskop, stiftamtmann og magistrat fikk ikke de samme mulighetene til å forsyne seg fritt av hele det årlige overskuddet. Stiftelsen var på tross av dette i en miserabel forfatning. På grunn av statsbankerotten og devalueringen av riksdaleren i 1811 hadde alle store kapitalforvaltere tapt enorme summer. Verdien på pengesedler og obligasjoner sank med nærmere 70%  og i 1813 gikk stiftelsen for første gang i underskudd. Støtten til Waisenhusets skole og utdelingen av fattigtrygd måtte innstilles i noen år til stor fortvilelse for de berørte institusjonene og fattige. Først i 1820-årene begynte økonomien å bedre seg og fra da av kunne man for første gang gjøre det testamentet krevde, nemlig å legge overskudd til kapitalen hvert år. På denne måten bygde formuen seg sakte men sikkert opp igjen fra nær kollaps i 1811.

På tross av en styrket selvråderett var fortsatt Thomas Angells stiftelse pålagt store ansvarsområder utenfor testamentet. I 1849 reiste de derfor sak mot Trondheim kommune for å få denne til å ta over ansvaret for de forvaltningsområder som ikke var nevnt i testamentet. Byfogden dømte i stiftelsens favør i 1852 og en komité ble satt ned for å utarbeide nye retningslinjer for bruk av overskuddet. Til stor protest fra stiftelsen ble konklusjonen at latin- real- fattig- og allmueskolene fortsatt skulle drives på Angell-penger. Komitéen søkte om Kirke- og undervisningsdepartementets støtte i saken. Departementet konkluderte i 1860 med at ikke bare skulle stiftelsen fortsatt ta ansvaret for skolene, men Angells ønske om teknisk utdanning for unge kunne også tolkes dithen at stiftelsen burde ta den økonomiske hovedbyrden for opprettelsen av en teknisk læreanstalt i Trondheim. Dette ble en realitet i 1870 med Thomas Angells stiftelse som hovedfinansieringskilde. I utgangspunktet skulle stiftelsen slippe driftsansvar, men seks år etter påla departementet igjen stiftelsen å yte 11200 kroner i årlig driftstøtte. Som en formildende detalj skulle summen reduseres med 500 kroner hvert år fram til beløpet var blitt null. I 1904 ble så Thomas Angells Stiftelse for første gang i sin historie ansvarsfri utover det som testamentet krevde. Fra da av skulle det kun brukes penger på utdeling til fattige, drift av Waisenhuset, byens fattighus og kapitalforvaltning.

Sett i ettertid kan biskoper, stiftamtmenn og magistrats behandling av Thomas Angells arv gjennom 1700- og 1800-tallet virke som ubarmhjertighet mot de fattige. Retorikken som ble brukt mot fullbyrdelsen av testamentet vitner i alle fall om et hardere syn på fattigdomsbekjempelse enn det Angell selv forfektet. Det er allikevel mulig å se saken fra byens sivile og kirkelige myndigheter side. Trondheim bys offentlige budsjett lå årlig på rundt 3500 riksdaler på midten av 1700-tallet. Stiftelsen produserte overskudd på mer enn det tidobbelte i året. Bare ved å la stiftelsen bygge og drifte sine institusjoner og dele ut noen trygdemidler ville Trondheim bli en av de best sosialt ivaretatte byene i Danmark-Norge. Dette selv om kapitalen ikke fikk mulighet til å vokse. Dette ble også bekreftet av observatører som prins Christian Frederik som i likhet med mange flere lot seg imponere over byens gode sosiale ordninger.

Ved å inndra først hele og dernest halve overskuddskapitalen, klarte det offentlige Trondheim og stiftelsen å bygge opp en av de beste skoledekninger for alle stender i noen by i Danmark-Norge. I tillegg til dette bedret de vannforsyningen, reiste moderne sykehus og bygde gode lokaler for byens vitenskapsselskap og skolevesen. På toppen av det hele klarte de å finansiere byggingen av en teknisk læreanstalt i Trondheim. Dette var i seg selv ikke enestående da Christiania og Bergen fikk sine anstalter nesten samtidig. Det som gjorde den store forskjellen for Trondheims del var at læreanstalten hadde rik tilførsel på friske driftsmidler mens de to øvrige var sulteforet. Man skal i denne sammenheng ikke undervurdere hvor viktig Angellpengene var for å bygge opp det som ble Norges mest velrennomerte tekniske utdanning på 1800-tallets siste tiår. Læreanstaltens høye kompetanse var en avgjørende faktor for at Trondheim i 1900 fikk den nasjonale, tekniske utdanningen med NTH. Da Thomas Angells stiftelses driftstilskudd til Læreanstalten gikk ut i 1904 var NTHs nye hovedbygg på Gløshaugen under reising. Denne institusjonen var finansiert av statlige midler, men hadde, som de øvrige av Trondheims læresteder, blitt båret fram av byens gamle fattigstiftelse.

1. Nissen, Gunnar: Thomas Angells Stiftelser 1767–1967, Aktietrykkeriet i Trondheim, Trondheim 1967: 105.
2. Lie, Magnus: Waisenhusstiftelsen i Trondheim 1635–1935, Christensens Boktrykkeri, Trondheim 1935: 124–125.
3. Sitatet er i denne form hentet fra: Nissen 1967: 82. 
4. Midbøe, Hans: Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs historie, bd. 1, Aktietrykkeriet, Trondheim 1969: 16, 76, 94 og 208.
5. Supphellen, Steinar: Innvandrernes by 1537–1800, i Trondheim bys historie 997–1997, Universitetsforlaget, Trondheim 1997: 326.
6. Nissen 1967: 95.
7. Sitatet er i denne form hentet fra: Nissen 1967: 99.

Livet i Thomas Angells Stiftelser 1770–2014

Fra borgerlige fattighus og barnehjem til seniorboliger og utdanningsfond

av PhD historiker Daniel Johansen

Da de 2 husene som bar Thomas Angells navn åpnet i 1770-årene, var Trondheim preget av et verdensbilde som er fjernt fra vår tid. Selve idéen med å differensiere de fattige i tre rangsklasser er et vitnesbyrd om standssamfunnsstenkningen som var rådende i Europa fra middelalderen fram til på 1800-tallet. Like mye som din formue var din stand avgjørende for ditt livs gang, selv inn i fattigdommen. Var du født fornem hadde du krav på visse kvaliteter som de som var født i lavere stender ikke hadde. Dette preget Stiftelsen til langt inn på 1800-tallet. Under folketellingen i 1801 ramses alle beboerne i Thomas Angells Hus, Thomas Angells Stuer og Fattighuset opp. (Thomas Angells Stuer ble bygd vegg i vegg med det allerede eksisterende Fattighuset.) Det første som skiller beboerne er det de defineres som. Mens alle innvånere i Stuene og Fattighuset kalles ”lemmer” står beboerne i Huset oppført som ”Medlem af Huset.” Dette på tross av at Thomas Angell omtalte Husets beboere som ”lemmer” i testamentet. [2]

I Huset hadde beboere for det meste etternavn fra byens dansk-tyske patrisierfamilier. Også i Stuene hadde også mange beboere dansk-tyske navn, men ikke fra storkjøpmannsfamiliene. Dette har trolig sammenheng med det sterke innslaget av tyskere og dansker i byens håndverker- og høkerborgerskap. Trondheim var i denne perioden en by med stort internasjonalt innslag. Dette forholdet speiler seg godt i et sitat fra Christian Monsens bok Trondhjems Mysterier fra 1856:

Throndhjemmerne, der forresten udgjør et ganske skikkeligt Folkefærd, have kun faa Thrøndere inden sin Midte; de svømme som enkelte melankoliske Boller i den store suppe. [3]

I Fattighuset hadde de fleste beboerne etternavn med norskklingende patronymikon. [4] Forskjellen på innvandrerne og de innfødte viser også de økonomiske forskjellene i 1700- og det tidlige 1800-tallets Trondheim. Byborgere med innvandrerbakgrunn dominerte byens økonomiske og politiske liv, mens trønderne var byens armer og bein.

Livet i Stiftelsens to fattighus skilte seg mest fra hverandre på grunn av forskjellene i understøttelse og hvor mye plass den enkelte hadde. Beboerne i Huset hadde enkeltrom og skulle klare seg selv med mat og drikke. I Stuene var forholdene langt mer kollektive da åtte og åtte delte sovesal, men også her skulle hver enkelt i prinsippet kjøpe inn mat selv. Dette ble trolig heller ordnet gjennom store fellesinnkjøp av kvantumsvarer. Hver avdeling i Stuene hadde en rådskone med ansvar for overoppsyn med fellesinnkjøp av mat, renhold og at huset ble holdt varmt. En i tiden eksklusiv rettighet beboerne i Huset og Stuene hadde var gratis legetilsyn, medisin og pleie i tilfelle sykdom uten at dette ble trukket fra månedspengene.

Thomas Angell hadde i testamentet lagt til grunn en viss religiøs oppdragelse av stiftelsens beboerne. For Stuenes del satte han av 20 riksdaler i året for å lønne presten på Hospitalet for å holde jevne andakter i huset. Han føyde også til at lemmene i Fattighuset burde få ta del i andaktene. Dette ble trolig en ordning alt fra 1770-årene, men selv i Stuenes kirkesal ble Fattighusets ringere standsmedlemmer plassert på et galleri, mens borgerne fra Stuene satt på faste benker på gulvplan.

For Husets innvånere gikk Angell langt mer detaljert til verks i beskrivelsen av hvordan de skulle føre sine liv. Beboerne skulle ikke ha anledning til å bedrive rangel. Hustes lengst boende innvåner skulle ha ansvaret for å passe på nøklene og låse porten klokken ni på sommeren og syv på vinteren. På disse tidspunktene skulle alle innfinne seg i husets kirkesal for aftenbønn. Dersom man tre ganger unnlot å møte opp til bønn var dette i henhold til testamentet grunn til bortvisning fra huset. En prest ved Domkirken ble også tilgodesett tyve riksdaler for å holde både morgen- og aftenbønn for beboerne samt preken på søndager. I 1903 ble kirkesalen i Huset bygget om til et regulært kapell og vigslet. Fra å holde andakter begynte da en fast prest å holde gudstjenester for beboerne. Fortsatt i dag holder prester fra Domkirken gudstjeneste i Husets kapell, men ikke til faste tider som tidligere.

På grunn av Stiftelsens bedrede råderett over formuen fra 1850-årene kunne husene omsider rustes skikkelig opp. Dette hadde da ikke blitt gjort siden byggingen nesten 100 år før. I den forbindelse ble Huset utvidet og kunne romme 28 personer. Stuene ble også lett restaurert. Den neste store forandringen skjedde i forbindelse med 200 årsjubileet for Thomas Angells fødsel i 1892. Det ble da besluttet å gjennomrestaurere Stuene og utvide ved å innrede andre etasje samt grave kjellere. Antallet beboere økte da fra 16 til 26 og man redefinerte husets primærrolle. Idéen om fattige med og uten rang var i 1892 ikke lenger kompatibelt med det rådende verdensbildet. Det samme gjaldt for Fattighuset som fra 1880-årene hadde skiftet navn til ”Gamlehjemmet.” Thomas Angells Stuer ble i sin nye og utvidede form derfor definert som et hjem for tjenestepiker. Dette var i utgangspunktet brudd på testamentets krav om at alle beboere i Stuene skulle være ”af Borgerstand og ej mindre.” Saken ble derfor oversendt departementet til vurdering og disse fant at selv om de før hadde frarådet Stiftelsen å gi tjenere plass i Stuene, anså de nå tjenestepiker som akseptable beboere.

Verken Stuene eller Huset var et arbeids- eller verkshus. En viss produksjon foregikk nok i Fattighuset, men hovedsakelig var disse institusjonene boligstiftelser for fattige. Dette til forskjell fra deler av Tukthuset, Verkshuset i Kongens gate fra 1788, Hans Nissens Arbeidshus fra 1807 og Kong Karl Johans Arbeidsstiftelse fra 1822. Disse var alle sammen arbeidshus hvor fattige fikk innpass mot arbeid.

I Waisenhuset var ungene forpliktet til å arbeide i tillegg til å gå på skole. Jentene og de yngre guttene ble satt til å spinne i husets spinnesal mens de eldre guttene ble sendt til håndtverkermestere for å gå i lære. Klesdraktene til ungene var fastsatt. De ble uniformert som foreldreløse ved at både guttene og jentene skulle kles i blå klær av stampet vadmel. Det gamle navnet på foreldreløse gutter var ”blådegn.” Blåfargen var i dette tilfellet en sørgefarge som pekte på deres ulykkelig tilstand som foreldreløse og denne bruken finner vi fortsatt igjen i ord som ”blåmandag.” Navnet på huset refererte også til ungenes status. Ordet ”Waisen” er tysk og betyr ”å miste.” En stor endring i ungenes hverdag som kom på grunn av Thomas Angells gave var at den daglige tiggergangen i byen ble avskaffet. Helt fra institusjonens begynnelse på 1600-tallet hadde dette vært en del av inntektsgrunnlaget, men tiggingen kastet av seg lite penger og ungene ble dårlig behandlet av folk på gaten.

På tross av nytt hus og bedret økonomi grunnet Thomas Angells gave, kom det flere og flere klager på tilstandene på Waisenhuset fra 1780-årene. I stedet for å øke standarden for det antall unger som huset ble bygd for, prioriterte man å ta inn flere. Dette sprengte kapasiteten fullstendig og de ansatte hadde ikke lenger kapasitet til å gi ungene skikkelig stell. Antallet barn passerte alt på 1780-tallet 70 og dette var nesten en dobling av husets opprinnelig tiltenkte kapasitet. Ledelsen av huset var i tillegg satt bort til kjøpmenn som viet lite tid til å forbedre forholdene. I 1790 ble det derfor besluttet å legge ned internatet, sette ungene bort og heller ombygge huset til en større fattigskole.

På tross av disse intensjonene utviklet skolen seg etter dette til å bli en privatskole for barn av borgerskapet. 5 Thomas Angells Stiftelse drev  Waisenhusstiftelsens videre gjennom utdeling av oppfostringsbidrag og inspeksjon av forholdene for de forsørgede ungene. Dette arbeidet fortsatte, finansiert av Angell-penger gjennom hele 1800-tallet og med et stadig økende antall barn. Dette med unntak av årene 1812–22 da stiftelsen ikke hadde råd til å yte støtte. I 1870 hadde antallet barn forsørget av Waisenhusstiftelsen økt til 353, i 1915 var tallet 496.

Huset gjennomgikk en stor utvidelse og ombygging fra 1901-1903. Arkitekt Axel Guldahl tegnet huset om til et palasspreget monumentalbygg i nybarokk stil. Etter utvidelsen rommet huset 50 beboere som nå fikk sentralfyring, innlagt vann, elektrisk belysning og gass til oppvarming. Stiftelsen fortsatte å dele ut månedspenger til flertallet av beboerne i Stuene og Huset helt fram til 1.juli 1954. Thomas Angells Stuer fungerte som byens huspikehjem fram til det ved sitt 200 årsjubileum i 1970 ble nedlagt. Da var tiden over ikke bare for fattige av borgerstand, men også for tjenestepiker. Som kompensasjon fikk beboerne moderne små leiligheter i et nytt bygg som ble bygd i tilknytning til Thomas Angells Hus. Det ble bygd i 1962–63. Stuene har siden vært i privat eie.

1900-tallet var århundret hvor de sosiale behovene Thomas Angell ønsket å imøtekomme med sin stiftelse, ble et statlig tilbud for alle. I 1936 ble det ved kongelig resolusjon vedtatt at driften av folkeskolen var en oppgave for stat og kommune og Waisenhusets skole ble nedlagt. Etter det har Thomas Angells Stiftelser drevet Waisenhusstiftelsen som et utdanningsfond for økonomisk vanskeligstilt ungdom. Siste gang Stiftelsen delte ut Thomas Angells Gave til nødlidende var i 1952. Med den behovsprøvde alderstrygden av 1936 og den ikke behovsprøvde av 1957 ble grunnidéen bak Thomas Angells Gave gjort til en offentlig finansiert rettighet. Få hendelser kunne ha passet bedre til 200-årsjubillet for Thomas Angells død i 1967 enn innføringen av den allmenne folketrygden. Med det hadde hele landet fått den sosiale understøttelsen som Thomas Angell håpet at hans gave kunne tilby Trondheim 200 år før.

1. Monsen, Christian Martin: Trondhjems Mysterier, nytrykk, Det Nordenfjeldske Forlag, Trondheim 1970:18.
2. Ordet ”lem” eller mer normalt ”fattiglem” var et begrep på et menneske som var understøttet av fattigvesenet.
3. Monsen 1970: 34.
4. Patronymikon er betegnelsen på etternavngivingen hvor man tar sin fars fornavn som sitt etternavn: Eks. Johansen betyr sønn av Johan, Olsen betyr sønn av Ole etc.
5. Bull, Ida: Kunnskap – hver etter sin stand og sitt kjønn. Utdanning i norske byer på 1700-tallet, Akademika, Trondheim 2014:167–169.