Bevillingen ble senere stadfestet av den neste konge Christian VII i brev av 22. september 1766. Etter de arveregler som gjaldt da (Christian den femtes norske lov), kunne den som ikke hadde livsarvinger testamentere bort halvparten til kirke, skole og fattigfolk. Ved å få kongelig bevilling til Facultas testandi fikk testator adgang til å gjøre testamentet uhindret av arvereglene.

Thomas Angell opprettet sitt testamente 28. september 1762. Ved dette skjenket han praktisk talt alle sine etterladenskaper til de fattige, nemlig 1/6 av årsinntektene til ”Waisenhusets Børn”, 1/6 til ”Fattighusets lemmer” og 2/6 til ”skikkelige fattige enker og andre husarme og nødlidende i Trondhjem”, mens de øvrige 2/6 skulle legges til kapitalen. Ved tre codiciller gjorde han forskjellige forandringer i testamentet. Ved 1 ste codicil, som er datert 31. oktober 1763 bestemte han at sjettedelen til de fattige skulle fortrinnsvis disponeres ved at det ble opprettet særskilt husvær (de senere Thomas Angells Stuer). Ved 3dje codicil, datert 18. oktober 1765 ble anordnet ”Thomas Angells Hus”. Til inntagelse skulle ”præfereres alle de som af min slægt måtte findes og sig anmelder, dernæst alle skikkelige og fattige enkefruer, presteenker, kiøbmænds- og kongelige betienters enker, ligeledes gamle frøkener og jomfruer samt gamle skikkelige dette steds værende borgermænd, der udi sin rørende tid kunde have været byen til nytte”. De to sjettedeler til de husarme skulle fortrinnsvis anvendes til Huset.

Hvilke testamentariske planer Thomas Angell hadde da han skrev søknaden om Facultas testandi, vet man ikke. Når man tar i betraktning hans interesser for lærdom og bøker er det nokså nærliggende å tenke på de uttalelser han skal ha latt falle om å skjenke sin formue til et norsk akademi. I denne forbindelse kan man også trekke frem biskop Gunnerus’ uttalelse ”og hva Angells formue angår, så er det i hele Norge kjent at det bare skyldes en dårlig rådgiver at pengene ikke blev avsat til et norsk universitet”.

(Se: Hans Midbøe: Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs historie 1. bind s. 16, 76, 94 og 208).

At tanken om å donere til et norsk universitet kan ha beskjeftiget Angell har atskillig for seg. Når det ikke ble vitenskapen, men de fattige og nødlidende som fikk nyte godt av hans formue, skyldes dette sikkert verken dårlige rådgivere eller et tilfeldig lune. De to personer som han hadde oppnevnt som sine executores testamenti, assessor Oluf Wahl og sogneprest Niels Tønder, har antakelig stått Angell nær. Pastor Tønder som var påvirket av den nye kristelige åndsretning pietismen hadde opprettet den første friskole i Trondheim og må ha vært sterkt sosialt interessert. Hvis det har vært påvirkning fra disse må den ha møtt gjenklang i et beslektet sinn. Går man gjennom registreringen av Angells bohave, får man inntrykk av at selv om det var et herskapshus, så var det verken med hensyn til innbo eller utstyr preget av luksus, men nærmest av et puritansk levesett. Det var sikkert ikke utslag av gjerrighet, men av den oppfatning at han hadde forpliktelse til å la den store rikdom komme sine medmennesker til gode. De fleste rikfolk reflekterte neppe over tidens sosiale misforhold og de mange mennesker som levde i nød og elendighet. Byen hadde intet fattigbudsjett og de sosiale institusjoner som eksisterte, nemlig verkshuset ved Gamle Bybro og Stj. Jørgens Stiftelse monnet ikke mye. Ordningen av fattigvesenet i 1733 med kollektbok som skulle bæres omkring blant byens borgere til tegning av bidrag var intet effektivt tiltak. Det var vanskelig å få penger inn. Waisenhuset som var internat og skole for foreldreløse barn arbeidet under meget vanskelige økonomiske forhold. Var forholdene sørgelige for fattige voksne var de for de hjemløse barna enda dårligere. For et menneske som Thomas Angell måtte disse misforhold ha virket som en sterk appell til å søke å rette på dem. De vanskelige kår som Waisenhuset arbeidet under var naturligvis Thomas Angell vel kjent med. At Waisenhuset særlig lå han på hjertet viser testamentets bestemmelser om den sjettepart av inntektene som skulle tilfalle denne institusjonen. Motivet til Thomas Angells testamente må derfor ikke først og fremst søkes i hans familieforhold, men i hans sosiale ansvarsfølelse, og det må ha vært en frukt av langvarig og nøye overveielse. Han sier da også selv i testamentet at det er noe ”jeg forlængst udi mine tanker haver besluttet”.

Verdiene Thomas Angell etterlot seg representerte en av de største formuer i Norge. Formuen var i sin tid anslått til ca 300.000 riksdaler courant fordelt på et meget omfattende og mangesidig formueskompleks.

Det er liten tvil om at samtiden betraktet formuen som Thomas Angell etterlot seg som enorm. Allerede et par år etter Thomas Angells død skrev biskop og stiftsamtmann klagebrev til kongen i København om at det ville få « onde følger» å etterleve testamentet. Det var Thomas Angells vilje om at 2/6 deler av den årlige avkastningen skulle tillegges kapitalen som falt øvrighetspersonene tungt for brystet. Fulgte man dette var de redd for at byens fattige i løpet av 50 år ville «eie hele stiftes rikdommer». Sett opp mot byens store behov på mange områder er det kanskje ikke rart at kongen ga sin tillatelse og fravek testamentet på dette punkt.

Med dette som bakteppe er det interessant å prøve å omregne formuen til dagens pengeverdi dersom anslaget på 300.000 riksdaler courant er noenlunde riktig. Når samtiden betraktet formuen som enorm må en også huske på at det omkring 1770 bare bodde 7.500 innbyggere i Trondheim.

Av flere årsaker er det krevende å omregne formuen til dagens pengeverdi og vi kan ikke gi ett entydig svar. Nedenfor belyser vi litt hvorfor.

For å sette 300.000 riksdaler courant i 1767 inn i en samfunnsmessig sammenheng må vi regne på både pris- og lønnsstigningen, vi kan ikke bare se på prisstigningen. Vi vet at vi har hatt en meget betydelig produktivitetsvekst i arbeidslivet og arbeidstakerne har hatt en meget betydelig reallønnsvekst i denne 250 års perioden. Vi har ikke gode data og statistikk for å belyse dette i den første delen av perioden.

I tillegg har vi store utfordringer med å foreta omregninger i perioden 1767- 1874, spesielt vanskelig er det i perioden 1807 – 1816. Når 1874 er et nøkkel-år er det fordi da fikk vi overgangen til myntenheten kroner.

I årene 1807- 1816 gjennomgikk pengevesenet enorme endringer. Den dansk – norske stat gikk i realiteten bankerott og pengevesenet sluttet så å si å fungere. Bakgrunnen var bla Napoleonskrigene og den engelske blokaden. Norge ble sterkt preget av krigen og nedgangstidene ble langvarige. Vi hadde enkelte år med priseksplosjon/hyperinflasjon, spesielt rundt 1812- 1813. Veksten i prisnivået fra september 1812 til september 1813 kan anslås til ca 300 prosent.

En del av tiltakene og løsningen på pengevesenets problemer i denne perioden var innføring av nye myntenheter. I perioden 1813 til 1816 ble pengene gjennom slike tiltak devaluert med hele 98 prosent!

Vi fikk først en overgang fra de gamle riksdaler courant til riksbankdaler, kort tid etter fikk vi speciedaler. Norges Bank ble opprettet i 1816 og Stortinget prøvde gjennom en del andre sentrale vedtak å gjenvinne tilliten til pengesystemet.

I denne perioden vet vi at mange formuesforvaltere led store tap. Vi vet også at Thomas Angells Stiftelser i stor grad ble preget av nedgangstidene og kollapsen i pengesystemet. Kassen var bunnskrapt.

Så tilbake til hvilken verdi 300.000 riksdaler courant i 1767 har i dag når vi både pris og lønnskorrigerer. Den største utfordringen ligger i å anslå lønnsendringene.

Fagfolk i Norges Bank har sett på dette spørsmålet og har gjennom ulike metoder kommet fram til et anslag på 2,3 mrd, et anslag med meget stor usikkerhet og preget av hvilke anslag en gjør for reallønnsveksten. Det er rom for betydelige avvik både oppover og nedover. Det virker imidlertid sannsynlig å kunne si at formuen var i størrelsesorden 2 milliarder kroner ut fra dagens pris og lønnsnivå. Heretter bruker vi dette anslaget.