Den store formue som Thomas Angell etterlot seg ved sin død 19. september 1767 var ikke skapt av han alene.

Oppbyggingen av formuen startet ved hans besteforeldre på både fars- og morssiden. De to var blant de mange av utenlandske innvandrere som på 1600-tallet og noe senere i dansketiden kom her til landet fra Danmark, Tyskland, England og Nederland.

De rekrutterte storborgerskapet og embetsstanden, og de fikk fart på Trondheim som handelsby. De faktiske forutsetninger lå til rette for dette, og innvandrerne hadde den nødvendige innsikt og forbindelser utenlands.

For å drive handel med sete i Trondheim, måtte innvandrerne imidlertid – ifølge det da nye privilegiebrev – ta fast bopel i byen. Eksporten, som i all hovedsak besto av trelast, fisk og ikke minst kobber fra Røros Verk, knyttet Trondheim særlig til engelske, nederlandske, nordtyske og polske byer, og endogtil tidvis steder langt inn i Middelhavet og de Vestindiske øyer. For å sikre seg mot tap i enkelte forretningsgrener, drev Angellene – i likhet med andre større forretningsdrivende, en mangeartet virksomhet. Med tanke på verdifasthet ble ledig kapital plassert i fast eiendom når anledningen til dette bød seg fram.

Thomas’s farfar, Lorentz Mortensen Angell (1626-1697) grunnla mye av slektens formue. Han kom til Trondheim, fra Angeln i Flensburg amt i Slesvig-Holstein rundt år 1650 og allerede i 1680 årene var han den største enkeltlångiver i Trondheim, og så tidlig som i 1676 var han inkludert i listen over de 15 rikeste menn i landet.

Thomas’s morfar, Thomas Hammond (1630-1681), var født i Suffolk, England og kom til Trondheim på midten av århundret. Han hadde allerede da tjent en formue på trelast- og sildehandel, en virksomhet han fortsatte med i Trondheim. Han ble både overformynder, rådmann og borgemester.

Han omkom under bybrannen under forsøk på å berge noe av sin formue. Mye av boet gikk tapt under brannen, men de største verdiene lå utenfor byen, i jordegods, skoger og sagbruk og utestående fordringer. Thomas Angells mormor, Elisabeth Sommerschield, datter av Henrik Sommerchild (fra England) døde året etter at hennes mann omkom i brannen. Thomas mor, Sara var bare 10 år gammel den gangen og ble plassert i huset hos sin søster Elisabeth, gift med Morten Lorentzen Angell, eldste sønn av Lorentz Angell. Sara arvet en formue etter sine foreldre og giftet seg med Thomas far bare 17 år gammel.,

Thomas’s far, het Albert Lorentzen Angell (1660 – 1705). Det vi vet om Albert Angell er bl.a. at han studerte i København, men tok ingen eksamen. Han ga opp boken, men henga seg til rikt giftermål i Trondheim, med Sara Hammond. Som en følge av dette giftermålet ble det enda mer bredde i virksomheten. Store eiendommer i Tydal og Selbu ble arvet og familien var derved på full fart inn i trelastbransjen. Han kjøpte flere sagbruk bl.a. Nordset sager som er et område Stiftelsene fortsatt eier.

Vi lister oss krumbøyd og hviskende under de lave hvelvene og vil ikke forstyrre Sara Hammond (mor til Thomas Angell) i hennes evig fornemme søvn. En sommerdag i 1716 ble hun senket ned i gravkrypten under Johanneskapellet i Nidarosdomen. Her nede i dypet har hun ligget i sin store eike-sarkofag, som er trukket med rustrødt skinn og forsynt med våpenskjold, monogram og beslag i fin, men nedstøvet messing.

Så fikk mannen hennes, Albert Angell (far til Thomas Angell), endelig selskap, etter at han høsten 1705 var ført til graven med hundrevis av lykter og over tusen tente lys i husene fra Kjøpmannsgaten og opp til kirken.

Siden ble enda 12 medlemmer av familien satt ned i krypten, i kister som like tydelig markerte Angell- og Hammondslektens høye rang, men den rikeste av dem alle, Thomas Angell, i 1767 fikk hedersplassen i Johanneskapellet, rett over hodet på forfedrene, i en ruvende sarkofag som sto godt synlig for alle besøkende i kirken.

I år 2016 – 249 år etter, har han for lengst havnet nede i gravkrypten sammen med den øvrige familien.

I drøyt hundre år etter reformasjonen på 1500–tallet var det vanlig at også folk fra de fineste slekter ble gravlagt ute på Domkirkegården. I 1625 ble det riktignok satt takster for begravelser inne i kirken, men det var først med eneveldet i 1660 at kirken for alvor ble åpnet for begravelser, enten rett i jorden under kirkegulvet eller i familiegraver i murte gravkrypter. En familiegrav i f.eks søndre tverrskip ble i 1685 betalt med 100 riksdaler, og det var helst embetsmenn som kjøpte seg plass for seg og sine. Selv om kryptene var små og trange, var det i løpet av 70-80 år ikke mer plass igjen, og det ble da bygd en stor hvelvet gravkjeller innenfor søndre mur av vestruinen. Etter hvert ble det også reist utvendige gravkapeller på kirkebygget.

Oktogonen (den åttekantede avslutningen av kirken mot øst) ble også tatt i bruk og gravene i søndre, østre og nordre oktogonkapell ligger i dag urørt, mens gravkapellene ble revet og gravkryptene ellers i kirken tømt for kister og sarkofager tidlig i restaureringsperioden og satt ned i langt mer forgjengelige forhold ute på kirkegården i 1870-årene. Unntaket var sekssarkofager fra Angell/Hammond-slektens gravkjeller og åtte andre sarkofager fra andre fornemme trondheimsfamilier, som fikk permanent plass i en nymurt, hvelvet gravkjeller under Johanneskapellet, dvs på samme sted som de hadde stått på 17- 1800 tallet. Pengene til dette arbeidet kom fra Thomas Angells Stiftelser og selv fikk byens store velgjører sitt eget gravkammer, som hvert år den 19. september besøkes av direktøren, ansatte og beboere i Thomas Angells Hus.